Oppsummering av 2016 sesongen - 1115 km og 30.000kr til inntekt for Kreftforeningen

Planlegging

Da jeg planla 2016 sesongen bestemte jeg meg for å bruke min nye lidenskap for utholdenhetskonkurranser til å samle inn penger til Kreftforeningen. For å få til dette skulle jeg opprette en innsamlingssak på Kreftforeningens hjemmeside. Men hva skulle jeg ha som overskrift på innsamlingssaken min? Hvor mange kilometer var det realistisk for meg å oppnå? Jeg tenkte først på å ha overskriften 5 maraton og 3 ultraløp på norsk jord i 2016 sesongen. Men jeg kjente på kroppen at en belastningsskade i kneet var i gjerde, så tenkte derfor at jeg måtte satse mer på sykkel som en avlastning. Til slutt ble overskriften på innsamlingssaken "250 km løp og 500 km ritt i 2016". Dette utgjorde en samlet sum på 750 km i konkurranser i 2016 og målet var å samle inn 10.000 kr. Jeg var ikke fremmed for tanken på at det kom til å bli en del ekstra kilometer også, så alt over 750km ble da en bonus.

Når overskriften var klar, la jeg kabalen for hvilke løp og ritt jeg skulle delta på og meldte meg på. Det var flere av arrangørene som sponset meg med påmeldingsavgiften på grunn av innsamlingssaken. Jeg fikk også trykket opp en t-skjorte og en sykkeltrøye hvor det stod om innsamlingssaken min som jeg skulle ha på meg i alle løp og ritt i 2016 sesongen.

 

Gjennomføring av årets konkurranser

I desember 2015 var skaden et faktum, jeg hadde pådratt med løperkne i venstre kne. Denne belastningsskaden skulle vise seg å plage meg gjennom hele 2016 sesongen. For når jeg ble god i venstre kne, hadde skaden oppstått i høyre.

Sesongen startet friskt den 20. februar med 50 km på Bislet stadion, som var min debut på ultraløp. Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå da jeg ikke hadde hatt noen langturer siden oktober 2015 på grunn av kneet. I desember hadde jeg «treningsforbud» fra fysioterapeuten og det lengste jeg hadde løpt de siste 3 månedene var 10 km. Jeg kom meg igjennom sesongens første løp som bestod av 92 runder i kjelleren på Bislett stadion, det var vondt ja, men med en vilje av stål så er det rart hva man klarer. Les mer om min ultraløp debut her: http://skyisthelimit.blogg.no/1456427162_mitt_frste_ultralp__5.html

Den 22. mars fulgte Påskeharemaraton (42km) som går fra Ski til Sandvika. Jeg liker å gjøre litt ut av ting og er ikke så altfor selvhøytidelig, så her løp jeg med hareører og var sminket som en hare. Du kan lese om "påskeharen" sitt maratonløp her: http://skyisthelimit.blogg.no/1460004911_pskeharemaratonet_201.html

Så var det Holmestrand maraton (42km) den 9. april, http://skyisthelimit.blogg.no/1460497817_holmestrand_maraton_2.html

Så Sentrumsløpet (10km) den 23. april, http://skyisthelimit.blogg.no/1461695340_sentrumslpet_2016.html

Den 21. mai stod årets lengste løp for tur, nemlig Ecotrail 80 km. Les mer om denne opplevelsen her: http://skyisthelimit.blogg.no/1464186838_ecotrail_oslo_2016__8.html

Så var det over på sykkelsetet hvor første ritt var Tyrifjorden rundt (145km) den 5. juni, som du kan lese om her: http://skyisthelimit.blogg.no/1465245387_tyrifjorden_rundt_201.html

Årets eneste motbakkeløp gikk av stabelen den 14.juni. Kolsåstoppen opp var årets korteste løp på 2 km, men jeg har aldri hatt så blodsmak i munnen som da jeg kom på toppen der.

Så fulgte årets lengste sykkelritt nemlig halve Styrkeprøven, Kvam - Oslo den 18. juni, 279km. Denne lange sykkelturen kan du lese om her: http://skyisthelimit.blogg.no/1466704500_den_store_halve_styrk.html

Den 6. august løp jeg årets 3. maraton på Kongsvinger, http://skyisthelimit.blogg.no/1471017708_kongsvinger_maraton__.html

 Så fulgte 3 sykkelritt i løpet av 8 dager; Kongerittet (65km) den 13. august, http://skyisthelimit.blogg.no/1471626522_kongerittet__helt_kon.html Svea Challange (20km) den 18. august og BMC rittet (62km) den 20. august.

I starten av september var det Furusjøen rundt løpet (17,8km) http://www.furusjoenrundt.no/

Og i No finish line som pågikk over 4 dager, 8-11. september, løp jeg tilsammen 80 km som utgjorde 800 kr til Stine Sofie Stiftelsen.

Den 17.september stod Oslo maraton for tur som var en av årets største utfordringer. Her skulle jeg nemlig løpe Oslo trippelen, 73 km, hvor alle distanser, maraton, halvmaraton og 10 for Grethe, skulle løpes. Jeg slet fortsatt med løperkne og var bekymret for 73 km på asfalt og om jeg skulle klare å holde tidene, for å rekke neste start. Det gikk bra denne gangen også, jeg kom meg igjennom som planlagt. Du kan lese mer om mine timer rundt i Oslos gater her: http://skyisthelimit.blogg.no/1474706656_oslotrippelen_2016_73.html

Den 1. oktober deltok jeg på tidens første Skåbu fjellmaraton, (21 km) http://skyisthelimit.blogg.no/1475598570_tidenes_frste_skbu_fj.html

 og helgen etter var det Risør maraton (42km) som stod for tur, http://skyisthelimit.blogg.no/1476982691_20102016.html

Den 22. oktober var det Fredrikstad maraton (42km) som ble det 5. maratonet og årets siste løp, http://skyisthelimit.blogg.no/1478108163_fredrikstad_maraton__.html

 

Jeg klarte det og mer til...

Jeg har med dette gjennomført 17 konkurranser i 2016. Sluttsummen ble ikke 750km, men 1115 km, hvorav 571 km var i ritt og 544km i løp. Så det ble en del bonuskilometer.

Målet om 10.000 kr er knust da jeg nå har samlet inn over 29.000 kr og kommer til å passere 30.000kr før saken avsluttes den 31.12.2016.

Jeg klarte 5 maraton og 3 ultraløp på norsk jord, selv om jeg har vært skadet hele sesongen. Det ble ingen tider å skryte av, men det hadde jeg heller ikke regnet med. Når man er med på så mange konkurranser og er skadet, så ble målet for meg å gjennomføre og det klarte jeg!  

Jeg var også på toppen av pallen på et løp og et sykkelritt som klassevinner. Nå var jeg riktignok den eneste i min klasse, men pall er pall...

I løpet av sesongen har jeg stått på for å promotere saken min mest mulig og det har blitt skrevet om saken min og meg i Runners world, Dølen, Oslo maraton sitt blad og hjemmeside, Glåmdalen, Skåbu maraton, Furusjøen rundt og langrenn.com. Flere av de andre arrangørene har også lagt ut innlegg om saken min på sine facebooksider.

De 3 største utfordringene i 2016 var Ecotrail 80 km, halve Styrkeprøven 279 km og Oslo maraton, trippelen 73 km hvor jeg virkelig fikk presset kroppen til det ytterste. Den følelsen jeg hadde når jeg passerte målstreken på disse konkurransene er vanskelig å beskrive med ord... Det er rett og slett et lykkerus!

Jeg lovte å gi blod, svette og tårer til inntekt for kreftforeningen i 2016 og dette løftet har jeg holdt. Jeg har presset kroppen min til bristepunktet. Jeg har vist at jeg har en vilje av stål. Og jeg har jobbet hardt på flere arenaer for få samlet inn mest mulig penger til en viktig sak som rammer mange. Jeg kan vel si at jeg er fornøyd med egen innsats og stolt av meg selv.


Årets startnummer, medaljer og premier.

En stor takk til:

Jeg vil rette en stor takk til alle arrangørene som har sponset meg, alle som har skrevet om saken min i blad, aviser og på internett og Nilz som trykket sykkeltrøye til meg.

En stor takk rettes også til alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg; min familie, svigerfamilie, Team Hansen, treningsvenner og andre venner for god støtte dette året. Dette betyr mye for meg og jeg setter stor pris på dere alle sammen! Vil også takke alle andre som har heiet på meg og bidratt til innsamlingssaken min!

Den største takken går til min kjæreste Martin som har støttet meg både på opp og nedturer, trent sammen med meg, heiet på meg og ventet på meg i mål på nesten alle årets konkurranser, etter å ha kommet i mål selv. Du er vidunderlig!

Innsamlingssaken står åpen frem til 31.12.2016 så det er fortsatt mulig å gi et bidrag, følg link: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 eller send Vipps til 2277, merk Isabel Aarnes.

 

Følg meg gjerne på min facebookside: https://www.facebook.com/skyisthelimit.blogg.no/?ref=aymt_homepage_panel

 

Fredrikstad maraton - årets siste løp

Den 22. oktober 2016 skulle årets siste løp og maraton gjennomføres i Fredrikstad. Dette skulle bli mine siste 42 km til inntekt for Kreftforeningen i 2016. Gi gjerne et bidrag til innsamlingssaken min til Kreftforeningen du også, via link: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

 

Før start

Løypen var en runde på 14 km som skulle løpes 3 ganger. Terrenget var både asfalt og grusvei, ganske 50/50 fordelt. Det var ikke de veldig store bakkene, men gikk da litt opp og ned her også.

Jeg hadde ikke trent siden Risør maraton, 2 uker før, har ikke følt at kroppen har vært helt på topp og er sliten etter en lang sesong. Men nå var det årets siste innsats, så da var det bare å komme seg igjennom. 

Det var flere kjentfolk som skulle løpe den samme ruten denne dagen, veldig hyggelig å møte alle sammen. Ikke at det har så veldig stor betydning for meg hvem som løper eller ikke i konkurranser. Jeg går nemlig inn i min egen verden når jeg blir sliten, så er faktisk ikke så snakkesalig akkurat da. Men veldig hyggelig før og etter konkurranser. 

 

Kai Glenn, Marianne, meg og Kai klare til start!

 

Løpet

Det var 96 personer som stilte til start denne vindfulle oktoberdagen. Jeg la meg helt bakerst i feltet med en plan om å ta det rolig. Graderstokken viste bare 5 grader og det blåste surt, men man holder varmen så lenge man er i bevegelse. Den første runden gikk greit, holdt følge med Kai hele veien. Runde nr 2 gikk også greit halvveis, men da måtte jeg gi slipp på ryggen til Kai og fortsette ferden alene. Jeg begynte å kjenne det nå, sliten og stiv, men satte en fot foran den andre litt til. Når jeg nærmet meg slutten av runde nr 2, begynte jeg å få ganske store smerter i høyre kne. Og når jeg startet på runde nr 3 var det temmelig vondt og tårene lå rett bak øyelokkene. Men jeg ble ikke spesielt redd eller bekymret, kjenner godt igjen smerten av et løperkne etter årets sesong. Kjæresten min Martin tok følge med meg på siste runde, han var med som supporter denne dagen og hadde fint rukket og vært i Sverige på harryhandel mens jeg var ute å løp. Fint å slå "to fluer i en smekk". Det ble mye gåing på siste runde. Det eneste som kunne stoppe smerten i kneet var å kaste inn håndlkle, men DNF (did not finish) er som alle vet ikke noe alternativ for meg, så det var bare å komme seg igjennom og det lindret jo en del å gå. Når jeg var ca 3 km unna mål, klarte jeg å komme i gang med løping igjen og det holdt helt inn, tok faktisk igjen en konkurrent på veien også.  

  

Mål

Jeg kom i mål på 5 timer og kom ikke sist denne gangen heller, selv om det er den lengste tiden jeg har brukt på 42 km. Men pytt sann, hvem bryr seg egentlig om den tiden? Andre enn meg selv da... Jeg var nå i mål, ikke bare på Fredrikstad maraton, men med hele 2016 sesongen. Med dette har jeg syklet 571 km og løpt 544 km som til sammen utgjør 1.115 km i konkurranser i 2016 sesongen. Alle disse kilometerne har jeg gjennomført til inntekt for Kreftforeningen og er nå oppe i nesten 28.000 kr. Så da er det vel lov å heve glasset!

 

Fikk et fint glass som deltagerpremie.  

 

Følg meg gjerne på min facebookside: https://www.facebook.com/skyisthelimit.blogg.no/?ref=aymt_homepage_panel

Risør konvoi maraton

Søndag 9. oktober skulle årets nest siste løp og maraton gjennomføres. Turen denne gangen gikk til Risør. Det var 29 håpefulle som stilte til start på helmaratonet, denne kalde og vindfulle oktoberdagen. Det var også mulig å løpe halvmaraton og 10 km. Løypen var en runde på 5 km som skulle løpes 8 ganger på helmaratonet, underlaget var asfalt, og det ble en del høydemeter til sammen på de 8 rundene.  

Jeg samler stadig inn mer penger til Kreftforeningen ved å delta på alle disse konkurransene og har nå passert 26.000 kr. Og med dette maratonet har jeg til sammen løpt og syklet 1073 km i 2016 sesongen. Om du vil lese mer om innsamlingssaken min til Kreftforeningen og kanskje gi et bidrag, følg link: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

Det var overraskende mange som hadde møtt opp på Risør torg for å heie på alle de løpeglade menneskene denne søndagen. Først ut var løperne på helmaratonet som hadde start kl.10.00. Kjæresten min Martin skulle løpe halvmaraton som startet 45 min senere.



Klar for start sammen med Bjørn Einar og Miriam.

 

Starten gikk for så vidt greit og jeg løp sammen med Bjørn Einar og Miriam, 2 løpevenner fra Oslo.  Men etter 2 runder og 10 km følte jeg meg helt ferdig. Kroppen var tung og utslitt og jeg hadde fortsatt 32 km igjen, ingen god følelse. Vet ikke hva som skjedde, pleier ikke å føle meg sånn etter så kort tid, men å gi seg er jo selvfølgelig ikke noe alternativ, så her var det bare å presse på videre. Det var ingen ideel løype for min del, asfalt, hvor det gikk en del opp og ned. Opp er greit nok, bare litt slitsomt, men det er nedover som blir problemet for knærne. Jeg kjente etter hvert smerter i begge knær, men det var ikke så ille som det har vært, så det var bare «å bite tenna sammen» og tenke på noe annet.

Når jeg hadde passert torget for 4. gang og var halvveis, hørte jeg over høytaleren at Martin, min Martin, hadde vunnet halvmaratonet. Jeg var altså nå sammen med en vinner. Det blir nok dessverre aldri vice versa, så godt jeg har andre gode egenskaper :)



Martin i mål som nr 1 på halvmaratonet. Her sammen med han som kom på 2. plass.

 

Jeg jobbet meg videre skritt for skritt, kilometer for kilometer og runde for runde. Jeg kom meg da i mål til slutt og fikk en velfortjent medalje rundt halsen. 



Alle 4 i mål med våre velfortjente medaljer :)!

 

Som en oppsummering vil jeg si at det var et meget velykket arrangement. Takk til arrangør og andre deltagere for en fin dag, selv om det var temmelig kaldt. En ekstra stor takk til publikum som stod på torget og heiet oss inn runde for runde, det gir motivasjon det!

Lørdag 22. Oktober løper jeg årets siste løp og maraton i Fredrikstad. Følg og lik gjerne min facebookside: https://www.facebook.com/skyisthelimit.blogg.no/?ref=aymt_homepage_panel

 

Tidenes første Skåbu fjellmaraton ble en suksess!

Den 1. oktober 2016 skulle Skåbu fjellmaraton arrangeres for første gang. Da jeg på forsommeren mottok en forespørsel fra arrangør om jeg hadde lyst til å delta på dette løpet ble jeg først litt usikker da det kun var 2 uker etter Oslotrippelen (73km) og 1 uke før Risør maraton (42km). Jeg trengte likevel ikke å tenke så lenge på det, selvfølgelig skulle jeg stille opp. Personlig invitasjon, sponset påmelding og i tillegg skulle de gi et bidrag til innsamlingssaken min til Kreftforeningen http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 Dette kunne jeg bare ikke si nei til. 

Arrangementet

Det var mange, både store og små som hadde møtt opp i Skåbu denne lørdagen. Det var 3 distanser å velge mellom: halvmaraton (21km), 7km og 1 km (barneløp). Til sammen ble det hele 80 påmeldte, noe som er svært bra første gang det arrangeres et løp på et såpass lite sted.

Oktober er jo en høstmåned, så det var en risiko for at det kunne være litt kaldt. I følge værmeldingen skulle det være 7 grader. Men solen skinte over oss og det lå an til å bli en vakker løpedag i fjellet. Løypen som jeg skulle løpe var på 21 km og gikk delvis på asfalt og delvis på grus. Da dette løpet som sagt kom tett innpå 2 andre, lengre løp, så kom det ikke til å bli en god tid, så jeg tenkte mer på å komme igjennom og ta det som en treningsøkt. Hadde jo selvfølgelig lyst til å komme inn på en grei tid og hadde et håp om under 2 timer.  

Halvmaraton

Det var 35 sjeler som stilte til start på halvmaratonet hvor startskuddet gikk kl.13.00. Jeg la meg langt bak fra start og tok det med ro. Det gikk slakt oppover de første 3-4 kilometerne, så gikk det nedover frem til første drikkestasjon etter ca 7 kilometer. Da gikk løypen inn i skogen på grusvei, jeg var nå helt alene, så ingen hverken foran eller bak meg. Hadde en god driv frem til neste drikkestasjon etter 11 kilometer. Ved 12 -13 kilometer hadde jeg en fin utsikt utover vannet Olstappen med solen som skinte i vannet og gav et vakkert gjenskinn. For et vakkert land vi bor i tenkte jeg der jeg løp. Etter hvert kom siste drikkestasjon etter 17 km og nå var jeg snart i mål. Nå kom det en kort, men god nedoverbakke igjen. Jeg visste det kom en oppoverbakke etter 18 km, hadde hørt den skulle være bratt. Men trodde ikke den var SÅ bratt og lang, den virket så uendelig lang. Den var over 2 kilometer og dette ble en "gåbakke" for min del, målet om 2 timer var nå utenfor rekkevidde likevel, så da var det vanskelig å finne motivasjon til å løpe oppover.

Målgang

Jeg kom meg i mål på tiden 2:09, som er min dårligste tid på halvmaraton og jeg ble nest sist totalt. Da var det bra at kjæresten min, Martin, kom på 2. plass totalt, så vi fikk dekket hele skalaen :)

Med disse 21 kilometeren er jeg nå oppe i 1031 km totalt i konkurranser i 2016 sesongen til inntekt for Kreftforeningen og har med det samlet inn 24.674 kr. Gi gjerne et bidrag du også: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

 

Martin og meg i mål. Begge med deltagermedalje, Martin fikk i tillegg statue for 2. plassen

 

En stor takk til...!

Tusen takk til arrangør og spesielt til Tom Erik Aasen for et godt samarbeid, sponsing av deltagelse og bidrag til innsamlingssaken min til Kreftforeningen :)!

Vil også takke publikum, funksjonærer og andre medløpere som gjorde dette til en vellykket dag for alle sammen!

 

Oslotrippelen 2016 (73km)

Før start - å kjenne på redsel

Lørdag 17. september 2016 stod jeg klar til start på Rådhusplassen for 3. gang. De 2 foregående årene har jeg løpt maraton, nå skulle jeg også løpe maraton, men i tillegg skulle jeg også løpe halvmaraton og 10 for Grethe på en og samme dag.

Bjørn Einar og meg klare for start!

Jeg var jo selvfølgelig et nervevrak før start som alltid, skjønner ikke hvorfor jeg blir sånn, jeg går jo ikke akkurat for gull... Men denne gangen var det noe mer enn ellers. Jeg var redd, veldig redd, for at dette skulle bli min første DNF (did not finish). Jeg har tidligere skrevet om min løperkne skade. Denne har tidligere sittet i venstre kne, men har nå forflyttet seg til det høyre. Jeg har på grunn av dette opplevd en demotivasjon i forhold til løping i sommer. Har vært redd for å løpe for at skaden skulle bli verre og gå utover konkurranser. Jeg har holdt med til grus og sti for mest mulig avlastning. De lange treningsøktene har uteblitt. Nå skulle jeg løpe 73 km på asfalt... Jeg har en viljestyrke av stål, så har det som trengs i hodet til å gjennomføre, men om kroppen streiker totalt så du nesten ikke klarer å gå, så holder det ikke lenger med viljestyrke. Det var dette jeg fryktet mest nå. Jeg er jo en "flink pike", så det er iboende i meg, en del av min personlighet, at jeg ikke gir meg. Så om kroppen skulle svikte meg nå, så kom det til å bli et stort nederlag. Det var også et tidsskjema å følge, man måtte rekke siste pulje på neste distanse for å få lov til å forstette, hvis ikke var man ute av Oslotrippelen.

Jeg hadde investert i Hoka sko for 4 uker siden for å få mest mulig demping i et siste håp om å klare å gjennomføre. Det skulle vise seg å være det smarteste jeg har gjort hele sesongen! Jeg visste det kom til å bli vondt, det var bare et spørsmål om når og om det var såpass langt ute i konkurransen til at jeg skulle klare å krabbe over målstreken om det var det som skulle til.

Jeg og Martin klare for start!

Maraton

Jeg klarte å starte i rolig tempo i år, i motsetning fra i fjor, så noe har jeg da lært. Vi trippeldeltagerne startet 5 min før de som skulle løpe "bare" maraton, jeg la meg helt bakerst i gruppen. Det tok ikke lang tid før de første maratonløperne tok meg igjen. Og det skulle bli mange som skulle løp forbi meg denne dagen. Jeg hadde satt opp et realistisk tidsskjema på 4:20 - 4:30. Passerte halvveis på tiden 2:06 og hadde en snittid på 6min/km, så var da innafor. Jeg får ikke til det med negativ splitt, så visste jeg kom til å bruke lenger tid på runde 2.

Maratonet gikk alt i alt helt fint, klarte å holde beina i gang og fikk ingen kramper, hadde et lite hold i bakgrunnen, men ikke sånn veldig hemmende. Kom i mål på tiden 4:29, ikke mye å skryte av, men innenfor tidsmålet og raskt nok til å rekke starten i pulje 5 på halvmaratonet kl.13:50 (siste start var kl.14:00). Jeg kjente ingen smerter i knærne enda.  

 

Halvmaraton

Oslo maraton består av en runde på 21km som løpes 2 ganger på helmaraton og 1 gang på halvmaraton. Det var skikkelig demotiverende å starte på runde nr 3. Beina var tunge nå og jeg ble forbiløpt av mange håpefulle løpere som var ute etter nye rekorder. Jeg tok livet med ro, men kom meg da fremover litt etter litt. Jeg hadde på en måte bare gått inn i dvalemodus, gått inn i min egen verden. Jeg hadde lagt opp et tidsskjema på 2:10 - 2:20 her, men skjønte at jeg ikke kom til å klare det når jeg brukte 2:23 på forrige runde. Jeg begynte etter hvert å bli nervøs for om jeg skulle rekke siste startpulje på 10 for Grethe som gikk kl.16:35. Det var vanskelig å presse de tunge beina til å gå raskere. Tenkte at dette må jeg bare klare, tenk på nederlaget om jeg ikke klarer det. Knærne var fortsatt fine, så da måtte jeg jo klare å presse på. Jeg brukte 2:35 på halvmaratonet som var godt nok til å rekke siste pulje på 10 for Grethe.

 

10 for Grethe

Jeg var nå temmelig sliten og hang litt over gjerdet før start, men tenkte inni meg at nå har jeg klart det, jeg trenger bare å gå 10 små km frem til mål så er det over. Det var ganske flaut å gå ut fra start, men herregud, jeg hadde tross at fortært 63 km mer enn de andre rundt meg, så det fikk gå.  Jeg måtte jogge litt etter hvert, selv om det ikke gikk så mye raskere enn å gå fort. Hørte de andre rundt meg puste og pese og snakke om hvor tungt det var. Det gav meg ekstra motivasjon til å gi på litt. Etter 72km begynte jeg å kjenne det i kneet, men da gjorde det ingenting, 1km fra mål, jeg hadde klart det. Da jeg kom på toppen av Rådhusgata var det bare en siste spurt inn til mål.

 

I mål

Jeg klarte det! 73km løpt gjennom Oslos gater og med det var Oslo trippelen og årets 3. ultraløp i boks. Jeg var i himmelen og gråt og lo om hverandre. Jeg var så glad og stolt over meg selv! Jeg elsket kroppen min som holdt ut når det gjaldt! Det må ha vært skoene som har gjort susen. Det er kort vei fra himmelen til kjelleren. Jeg klarte det og var nå i himmelen. Om jeg ikke hadde klart det hadde jeg gått langt ned i kjelleren... Å være i "himmelen" i dette lykkeruset, å være høy på livet, høy på seg selv. Det er en følelse jeg får svært sjelden, men den er så god at alt slitet, all treningen, smertene, alt er verdt det for akkurat dette øyeblikket.

Så fikk jeg 4 medaljer, en for hver distanse, pluss en samlemedalje, jeg som elsker medaljer! Jeg følte meg skikkelig stolt når jeg gikk med alle medaljene som klirret mot hverandre, blir rett og slett som et barn.

Med Oslo trippelen har jeg innkassert 73 nye kilometer til innsamlingssaken min til Kreftforeningen. Målet om 250km er overskredet, da jeg til nå har løpt 439km og sesongen er enda ikke over. Om du vil gi et bidrag til innsamlingssaken min hvor innsamlet beløp skal gå til forskning på kreft følge link: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 Det er også mulig å sende Vipps til 2277, merk Isabel Aarnes.

Takk til alle medløpere, publikum, arrangør og min fine kjæreste som tok i mot meg ved hver målgang, for en fantastisk fin dag!

 

Stolt over å ha klart målet og fått 4 medaljer sammen med Kai

 

Kongerittet - helt konge i år også!

Kongerittet er et 65 km langt ritt som har start og mål i Nannestad, så det er ikke så lang reisevei fra Oslo. Dette rittet er en del av min 500km på sykkel til inntekt for Kreftforeningen i 2016: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 og arrangøren har sponset meg med startkontigenten.

Lørdag 13. august stod jeg på startstreken i Nannestad for 2. år på rad. Det var her jeg hadde min debut i ritt for 1 år siden. Jeg visste jeg ikke kom til å slå tiden fra i fjor på 2:54, da jeg er i dårligere form i år, men jeg skulle gå for å komme under 3 timer.

Jeg fikk en god start og syns de 25 første av totalt 65 kilometer gikk veldig bra. Det var god stemning ute i løypa og det ble litt skravling med andre deltagere underveis. Det var noen rimelig tunge kneiker underveis i rittet, tror jeg hadde fortrengt dem litt fra i fjor. Merket at jeg var bedre i oppoverbakker i fjor, men dårligere i nedoverbakkene. I år turte jeg å slippe bremsen på store deler av nedoverbakkene. Det er ikke verst til å være meg som blir redd når man kommer litt opp i fart. 

Jeg visste at den verste bakken ventet meg etter siste drikkestasjon, 45 km, den husket jeg godt fra i fjor. Nå var det bare 20 km igjen, men begynte å kjenne det i kroppen. 10 km med stigning nå, så de siste 10 nedover og på flaten. Jeg kom meg opp den siste lange bakken, det gikk ikke så fort, men kom meg opp til slutt. Så var det en ny utforkjøring. Jeg så på klokken og visste at jeg måtte holde et jevnt tempo inn mot mål nå for å komme under 3 timer. Det gikk rimelig fort nedover og det gikk bra helt til jeg kom i bunnen av bakken. Der var det noen store hull i veien og jeg kom selvfølgelig midt i ett av disse hullene. Det gikk som det måtte gå, i bakken. Heldigvis sidelengs og ikke over styret. Hele fallet gikk i sakte film, var heldigvis ikke i stor fart på dette tidspunktet. Men jeg gikk altså på trynet, så da lå jeg der da, med en fot som satt fast og en som var løs. Flere andre ryttere ropte "Gikk det bra?". Hvor jeg ropte tilbake: "Ja da, det gikk bra!". En funksjonær kom løpende bort og spurte om det samme i det jeg jobbet med å komme meg på beina igjen. Så sa han "skal du fortsette?". Selvfølgelig et helt legitimt spørsmål, men å kaste inn håndkle er ikke noe alternativ for meg, så ja, selvfølgelig skulle jeg fortsette, i hvert fall når det bare var 6 km igjen til mål. Jeg kom meg etter hvert opp på sykkelen igjen, var full av grus på høyre side, blødde fra kne og albue, men det hadde jeg ikke tid til å sjekke ut nå, jeg hadde jo en "tidsfrist" å holde. Da jeg syklet i vei igjen merket jeg at den ene bremsespaken hadde blitt bøyd i fallet, men bremsene funket heldigvis.

Jeg kom meg i mål på tiden 3:01, skikkelig surt at jeg ikke kom under 3 timer når jeg var så nærme, hadde det ikke vært for det fallet... Men det er i bunn og grunn ingen som bryr seg om den tiden annet enn meg selv, det stod jo ikke akkurat om gullet. Det kommer en ny mulighet neste år! I mål fikk jeg vasket av meg grusen og vurdert skadene. Jeg kom unna med noen sår på høyre kne og albue, pluss litt skrubbsår og noen kuler, så det gikk jo rimelig greit likevel.

Takk til Kongerittet for nok et konge arrangement!


Godt å komme i mål :)!
 

Kongsvinger maraton - et premiepanorama 

Mitt første skogsmaraton 

Lørdag 6. august skulle jeg løpe mitt første skogsmaraton som skulle bli mitt 5. maraton totalt. Jeg som har foretrukket å løpe på asfalt, unngår det nå, for å spare knærne mine. Kongsvinger maraton var derfor midt i blinken. Mitt venstre kne er nå bra, men har til gjengjeld begynt å kjenne smerter i høyre kne når jeg løper og har derfor ikke fått løpt så mye i sommer. Der har jeg unnskyldningen klar! Jeg hadde ikke et høyt tidsmål for dagen, men satset på å komme under 4.30 i det minste og forhåpentligvis unngå smerter i kneet. 

Kongsvinger maraton er et ekstra maraton som jeg løper til inntekt for Kreftforeningen: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

Det stod også om innsamlingssaken min til Kreftforeningen i lokalavisen, Glåmdalen, dagen før: http://www.glomdalen.no/kreft/maraton/helse/isabel-aarnes-loper-kongsvinger-maraton-for-kreftforeningen-har-samlet-inn-20-000-kr/s/5-19-212378


Artikkel i Glåmdalen, 05.08.2016.
 

Løypen 

Det var en runde på 21 km som skulle løpes 2 ganger. Det var en tung løype, tyngre enn jeg hadde trodd, med en god del stigning, men også selvfølgelig en del nedover. Det var nok av drikkestasjoner, 18 totalt på helmaraton. Jeg brukte 2:08 på første runde og var fornøyd med det. Jeg har ikke helt fått teken på det med "negativ splitt", altså å øke farten underveis og løpe siste halvdel raskere enn første halvdel. Jeg kvalifiserer mer til en "positiv splitt" hvor jeg heller reduserer farten underveis som jeg blir mer og mer sliten. Kneet holdt hele løpet, men fikk krampetendenser i begge leggene de siste 10 km, har ikke vært plaget med kramper før, men nå kjente jeg det virkelig. Klarte likevel å balansere det ganske bra, så jeg slapp å stoppe helt opp. 

 

Klassevinner - på toppen av pallen for første gang 

Jeg kom omsider i mål på tiden 4:35, ikke akkurat mye å skryte av den tiden, men jeg var likevel fornøyd. I mål ble jeg helt overveldet da jeg både fikk en fin deltager premie og hadde blitt trukket ut til uttrekkspremie. I tillegg så ble jeg klassevinner for første gang og kom på toppen av pallen. Det må vel nevnes at jeg var den eneste i min klasse, men det hadde i grunn ingen betydning, pall er pall! Jeg var i hvert fall super fornøyd med å komme på toppen av pallen for første gang i mitt liv! Det ble et premiepanorama uten sidestykke, 3 premier, det har jeg aldri fått før. Og som om ikke det var nok, så skal arrangøren støtte innsamlingssaken med det jeg har betalt i startkontigent. 


På toppen av pallen - for første gang i mitt liv
 

Et flott arrangement 

Jeg må si jeg hadde en fantastisk fin dag på Kongsvinger! Det var tungt ute i løypen ja, men helt fantastisk å komme i mål og få så mange premier, bli klassevinner og få flere bidrag til Kreftforeningen. Jeg retter en stor takk til arrangør for et fantastisk flott arrangement, premier og bidrag! Jeg vil også takke alle medløpere, funksjonærer og alle andre som gjorde dette til en super dag!


Premiepanorama - gøy med premier!
 

Halvveis i 2016 sesongen - en liten oppsummering

Vi har nå kommet til juli og snart halvveis i 2016, tiden flyr. Jeg for min del er nå halvveis i 2016 sesongen når det gjelder konkurranser og tenkte derfor å skrive en liten oppsummering på hvordan det har gått så langt. Mitt mål for året er å samle inn mest mulig penger til Kreftforeningen ved å løpe 250 km og sykle 500 km i konkurranser på norsk jord i 2016 sesongen. Her er link til innsamlingsaken min: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

Årets start ble tung med belastningsskade (løperkne) som jeg pådro meg på slutten av 2015. Jeg var derfor usikker på om jeg skulle klare å gjennomføre årets første løp som var 50 km på Bislett den 20. februar, som også var min debut innenfor ultraløp. Her løp jeg for første gang med min lett gjenkjennelig rosa t-skjorte for å promotere innsamlingssaken til Kreftforeningen som jeg skulle løpe med på alle løp i 2016.

Jeg kom igjennom 92 runder - 50 km, på Bislett, selv om det gjorde temmelig vondt både i kne og ellers i kroppen med et lite treningsgrunnlag de siste månedene. 

Neste løp var påskeharemaratonet (42 km) den 22.03.2016, som gikk fra Ski til Sandvika. Dette var et artig og sosialt løp hvor jeg løp med harerører og hadde sminket meg som en hare. Jeg tar ikke meg selv så veldig høytidelig, litt gøy må man jo ha det. 


Påskeharemaraton 2016, utsikt mot Bjørvika.

 

Så var det Holmestrand maraton (42 km) den 09.04.2016. Her løp man samme runde 8 ganger, men det er jo ingenting i forhold til 92 runder på Bislett. Dette gikk også temmelig bra, kjente det godt i kroppen de 2 siste rundene, jeg var ikke helt god i kneet. Men jeg forbedret tiden min med nesten 40 minutter fra Påskeharemaratonet, så det gikk da fremover. 


Klare til start i Holmestrand.
 

Den 23.04.2016 var det sentrumsløpet i Oslo. Dette var årets første løp som jeg hadde løpt før. Man ønsker selvfølgelig å forbedre tiden fra år til år. Men jeg klarte ikke det i år, brukte 1 min mer enn i fjor, men var ganske fornøyd likevel. 

Den 21.05.2016 stod jeg foran en av årets største utfordringer, nemlig Ecotrail Oslo 80 km. Dette var et tungt og langt løp og jeg var så sliten som jeg aldri har vært før på slutten, men jeg kom meg over målstreken her også. 


Fornøyd med å ha gjennomført 80 km til fots!

 

Etter en restitusjonsuke var det å kaste seg på sykkelen, for nå var det 2 ritt som ventet meg den neste måneden. 

Årets første ritt var Tyriifjorden rundt, 145 km, som gikk av stabelen den 05.06.2016. Dette var et flott ritt omgitt av fantastisk natur. Løypen var dog temmelig hard og det var det lengste jeg hadde syklet noen gang. Men det gikk da rimelig greit og jeg begynte å forstå betydningen av å "ligge på hjul". Jeg har fått trykket på informasjon om innsamlingsaken min på en sykkeltrøye også, som jeg skal sykle med i alle årets ritt.


Klar for mitt hittil lengste sykkelritt, Tyrifjorden rundt.

 

Kolsåstoppen opp den 14.06.2016 ble mitt første motbakkeløp som jeg ble med på litt på sparket. Jeg hadde ikke løpt i det hele tatt siden Ecotrail, så de 2 kilometeren med bratt stigning ble tunge og blodsmak i munnen begrepet fikk en ny betydning. 

Den 18.06.2016 var jeg klar for en av årets største utfordring nummer 2 hvor jeg skulle sykle halve styrkeprøven, Kvam - Oslo på hele 279 km. Dette rittet syklet jeg sammen med min kjæreste, som på tross av å være i mye bedre form enn meg, syklet sammen med meg hele veien. Det ble en lang tur og jeg ble like sliten som etter Ecotrail. Men man glemmer visst fort, for neste år skal jeg nemlig sykle hele strekning, Trondheim - Oslo, som da er dobbelt så langt. 

Vi ble intervjuet av tv2 sporten i mål, sjekk ut videoen her: 


Jeg har til nå løpt 226 km og syklet 424 km som til sammen utgjør 650 km i konkurranser i 2016. Målet om 250 km løp og 500 km sykkel er godt innenfor rekkevidde og om jeg gjennomfører alt jeg har tenkt i løpet av siste halvdel av 2016 sesongen, så kommer det til å bli over 1000 km til sammen.

De planlagt konkurransene for resten av 2016 sesongen er: Kongsvinger skogsmaraton  (6.august), Kongerittet (13. august), bmc rittet (20. august), Furusjøen rundt løpet (3. september), Oslo maraton trippelen  (17. september), skåbu fjellmaraton  (1. oktober), Risør maraton  (9. oktober), Fredrikstad maraton (22. oktober) og 6-timers løp Bislett  (19. november).

Jeg har med dette samlet inn 20.700,- kr til Kreftforeningen. Målet på 10.000,- kr er doblet og mer skal det bli. 

Nå har jeg tatt meg en ukes velfortjent ferie. Det blir ikke er rolig avslapningsferie, men en aktiv norgesferie hvor jeg skal bestige Gaustadtoppen, Galdhøpiggen og gå Besseggen. I tillegg skal jeg sykle Rallarvegen, sykkeltur på Hardangervidda og i Rondane. Da skal jeg oppleve Norge på sitt beste, et lite stykke Norge, det er ferie det! 

Følg meg gjerne på min facebookside: https://www.facebook.com/skyisthelimit.blogg.no/?ref=aymt_homepage_panel

Instagram: skyisthelimit2015.

Ønsker alle en riktig GOD SOMMER!

Den store (halve) styrkeprøven 2016

I den 50. utgaven av Styrkeprøven skulle jeg debutere på distansen Kvam - Oslo som er 279 km og nøyaktig halvveis.  Det var første gang Styrkeprøven skulle ha start fra Kvam og siden jeg er oppvokst like ved, så var det gøy å ha min debut herifra. Det var også en test på om jeg skulle melde meg på hele styrkeprøven neste år. Styrkeprøven er en del av innsamlingssaken min til Kreftforeningen, http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

Den store Styrkeprøven var en av årets største utfordringer og mitt lengste ritt hittil. Jeg syklet halve distansen på Tyrifjorden rundt, 145 km, 2 uker tidligere som da var det lengste jeg hadde syklet. Nå skulle jeg dobbelt så langt. Les blogginnlegget fra Tyrifjorden rundt her: http://skyisthelimit.blogg.no/1465245387_tyrifjorden_rundt_201.html  Slutt tiden var igjen vanskelig å estimere, men garderte med å tenke 12-15 timer. Det var deilig å slippe å kjenne på et stort tidspress, målet var å gjennomføre. 

De som kjenner meg vet at jeg er svært opptatt av at klær og utstyr skal matche fargemessig. Jeg er ikke glad i sterke farger som rød, oransje, grønn og gul. Dette var veldig viktig når jeg skulle kjøpe meg landeveissykkel i år, den skulle være svart og hvit og uten noe "krimskrams" av andre farger som det ofte er. Valget falt ned på en Fujisykkel som jeg er veldig fornøyd med.  

I Styrkeprøven var det forskjellige farger på startnummerne ut ifra hvor man startet fra. Fargen på startende fra Kvam var selvfølgelig lilla, som er min yndlingsfarge, slik at det stod i stil med resten av antrekket. 


 

Jeg skulle sykle distansen sammen med min kjæreste Martin, 2 er dobbelt så bra som 1, så kan man ligge på hjul. I den grad jeg får det til, tørr jo ikke å ligge helt tett enda, men det går fremover. 

Lørdag 18. juni våknet vi opp til et perfekt sykkelvær, overskyet, medvind og null regn. Jeg var som vanlig nervøs og spent på hvordan det skulle gå. At det kom til å gjøre vondt, det var jeg klar over, spørsmålet var bare hvor langt jeg kom før smertene kom. 

Starten fra Kvam var kl.08.00 og vi startet bakerst i puljen. Mamma og pappa ønsket oss lykke til på ferden, så var vi i gang. Kroppen kjentes god og beina var godt i gang i et rolig tempo frem til første matstasjon på Fåvang etter 44 km. Her ble det en liten matpause, da jeg ikke hadde hatt noe særlig matlyst på morgenen, men kroppen begynte å våkne nå. Etter å ha fått inn litt føde var vi i gang igjen, det var nå 80 km til neste matstasjon.

Lillehammer, litt over 3 timer og 1/3 unnagjort, jeg har alltid en nedtelling inni meg. Begynte å kjenne det litt i beina nå. På Biri var neste matstasjon etter 120 km, det var varmt nok til å ta av seg jakken nå. Litt tungt å komme i gang igjen, men vi tråkket på, kjente beina strittet litt imot, men det hørte vi ikke på. Kroppen våknet igjen etter hvert og vi peiset på frem til neste matstasjon etter 170 km. 

Det var nå 110 km igjen og bakkene begynte å virke brattere og lengre enn før. Begynte også å kjenne det i bekkenet/rompen på høyre side. Det var vondt å sitte på setet nå.  

207 km unnagjort og nest siste matstasjon. Fikk fylt på med energidrikk og gels, men kjente jeg skulle ha spist litt mer, men hadde i grunn ikke lyst på noe. Jeg tenkte at nå er det bare 1/3 og 80 km igjen til mål. 


Vi fikk god fart frem til Eidsvoll, 65 km og bare en liten treningstur igjen... 

 

Etter 244 km og på siste matstasjon var jeg dødssliten, må si jeg var like sliten som etter Ecotrail 80 km 4 uker tidligere, som du kan lese om her http://skyisthelimit.blogg.no/1464186838_ecotrail_oslo_2016__8.html.  Jeg pustet tungt og var helt på kanten til hyperventilering. Det var vanskelig å få i seg nok energi, men nå var det under 40 km igjen og Oslo var innenfor rekkevidde. 

Det hjalp med en liten stopp, var fremdeles tungpustet, men hadde samlet litt krefter likevel. Bakken opp ved Frogner var tung og lang. Jeg grudde meg til siste bakke ved Olavsgård som jeg trodde skulle bli veldig tung. Jeg fant en god fart og jobbet meg jevnt oppover og det gikk over all forventning. 

Nå var det bare strake vegen inn mot MÅL. I det jeg svingte av mot Østre aker vei så jeg skiltet, "velkommen til Oslo". Jeg ropte ut i lykke "OSLO"! Og like etter stod det et skilt med 10 km til mål. Nå fikk jeg nye krefter og adrenalinet bruste. Nå gikk det så fort som det aldri hadde gjort før, målet nærmet seg med stormskritt. Gjennom tunnelen og opp siste bakke, så inn på standplass. 

Passerte målstreken i lykkerus på tiden 10:48! Jeg hadde klart det, jeg hadde syklet 279 km og på en bedre tid enn forventet! Jeg var sliten, utmattet og måtte henge over sykkelen for å komme meg igjen. I det jeg fikk igjen pusten ble vi intervjuet av tv2.


Fornøyde med egen innsats :)!
 

Nå gjenstod det store spørsmålet, skal jeg delta på den store Styrkeprøven, Trondheim - Oslo, hele distansen neste år?

Svaret er "JA"! 

Så i 2017 står jeg på startstreken på Styrkeprøven igjen, denne gang i Trondheim!

Tyrifjorden rundt 2016 - årets første sykkelritt

Jeg begynte med landeveissykling i august i fjor i forbindelse med Oslo Triatlon. Dette gav mersmak, så derfor ville jeg prøve meg jeg på ritt på landevei i år. Tyrifjorden rundt ble årets første sykkelritt og mitt lengste ritt hittil på hele 145 km. Det er et stort sprik mellom å sykle 20 km under triatlon og 145 km, så dette ble en ny utfordring. Det lengste jeg noensinne har syklet er 92 km på Birkenrittet i fjor. Dette ble over 50 km lenger, men til gjengjeld på landeveissykkel.

I fjor lånte jeg en landeveissykkel av en kompis med sko som var 3 nummer for store. I år har jeg gått til innkjøp av min første landeveissykkel, av type Fuji, som nå er noe av det dyreste jeg eier, målt i penger. Er veldig fornøyd med den, dyr, men verdt det! Så utstyret er i hvert fall i orden. Men jeg kan ikke skryte på meg at jeg har fått syklet så mye i år, da jeg har prioritert løpingen fram mot Ecotrail 80 km som var 2 uker tidligere. Men jeg skulle da komme meg igjennom dette også.


Klar for start!
 

Tyrifjorden rundt er en del av innsamlingssaken min til Kreftforeningen: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 og jeg har fått trykket skrift om innsamlingssaken min på en sykkeltrøye som jeg skal ha på meg i alle ritt i år for å promotere saken.

          

Da jeg våknet søndag 5.juni, var jeg underlig nok, ikke så nervøs, som jeg pleier å være før konkurranser. Det som i grunn bekymret meg mest var risikoen for å punktere, for å skifte dekk det er ikke min sterke side...

Start og målgang var i Sandvika sentrum og jeg skulle starte kl.09:50. Været var helt fantastisk, så alt lå i grunn til rette for en fin sykkelopplevelse. Jeg hadde ikke lagt meg opp noen strategi, jeg skulle bare gjennomføre på kortest mulig tid. Visste ikke hvor lang tid det skulle ta, men estimerte meg frem til 5-6 timer.  

Løypen startet med 15 km oppover, ikke veldig bratt, men med en jevn stigning. Så gikk det mye nedover med en helt fantastisk utsikt over Tyrifjorden. Hadde lyst til å stoppe for å ta bilder, men kan nesten ikke det under en konkurranse. Men jeg bestemte meg for at hit skal jeg tilbake senere i sommer for å grille ved vannet. Jeg lå mye alene under rittet, jeg har blitt fortalt viktigheten av "å ligge på hjul", men har liksom ikke forstått det eller kjent betydningen av det på kroppen. Ved første matstasjon etter 40 km, prøvde jeg å henge meg på en gruppe, men falt av i en bakke. Jeg tok etter hvert mer og mer innpå dem og tok de igjen. Det var deilig og bare ligge bak de og få hvilt meg litt, men da var det bare 5 km til neste matstasjon. De stoppet, mens jeg syklet videre alene igjen. Jeg kunne ha stoppet jeg også, men tenkte i mitt stille sinn, at nå kan jeg få en luke...

Jeg fortsatte videre alene og var nå halvveis, det begynte å bli ganske tungt nå, med mye opp og ned. Jeg ble tatt igjen av en gruppe som jeg hadde syklet forbi for lenge siden og nå hang jeg meg på dem. Det var herlig å ligge i en gruppe igjen. Fikk litt hvile, samtidig som jeg fikk opp tempoet. Men merket godt at jeg var svakere enn dem i oppoverbakkene, men jeg fikk høyere fart i nedoverbakkene, så tok de fint igjen der. Men så, etter ca 100 km kom det er lang og drøy bakke. Denne ble tung, og jeg mistet da flere av de fra gruppen og etter hvert, så var jeg alene igjen. Men tenkte at nå er vel det "verste" over. Jeg var tung i beina, hadde syre i låra og det var tungt å tråkke. Etter siste matstasjon ved ca 110 km ble det skikkelig tungt og det viste seg at det var fortsatt en ganske bratt og lang bakke som ventet meg. De siste 15 km var egentlig ganske greie sånn løypemessig, men de virket så uendelig lange og beina skreik etter hvile. Det var flere som tok meg igjen på slutten, men jeg hadde ingen mulighet til å henge meg på. Jeg kom meg i mål på tiden 5:36 og alle fikk jo medalje, så da var jeg fornøyd!

Alt i alt vil jeg si det var et veldig fint ritt hvor vi var super heldige med været! Jeg syns det var en tung løype med mye opp og ned, men med helt fantastisk naturskjønne omgivelser.

Det viktigste jeg lærte denne dagen var betydningen av "å ligge på hjul" og hvorfor sykkelsporten er en lagsport. De jeg passerte i løypen tok meg glatt igjen senere, da de var i en gruppe og byttet på å dra. Når man er alene, så må man jobbe på hele tiden, får aldri hvilt seg. En god lærdom å ta med seg videre i fremtidige ritt. Det er nå mindre enn 2 uker til jeg skal sykle halve styrkeprøven, Kvam - Oslo, som er 279 km langt, er veldig spent, men det skal nok gå bra det også.


Fornøyd med å ha kommet i mål og fått medalje!

Ecotrail Oslo 2016 - 80 km til fots gjennomført

80 km til fots, det er langt det. 80 km til fots med 1800 høydemeter, på hovedsakelig blåsti og grus, det er en real utfordring.  

For ett år siden var jeg ute og løp ved Sognsvann og så skiltet om at Ecotrail 80 km pågikk. Husker at jeg sa: "80 km, det skal ALDRI jeg løpe, det er jo galskap!". Men nå står jeg her 1 år etter og har gjort det selv. Jeg har det siste året lært meg at jeg ikke skal si at jeg aldri skal når det gjelder kondisjonskonkurranser. Så nå skal jeg heller ikke si at jeg aldri skal løpe 80 km igjen, for det kan jeg ikke love. Men at det er galskap, det er jeg fortsatt enig i.

Den 21. mai 2016 skulle jeg altså løpe mitt lengte løp hittil, nemlig 80 km på Ecotrail Oslo. Det lengste jeg har løpt tidligere er 50 km på Bislett i februar. Dette var 30 km lenger og selvfølgelig en mye tøffere løype. Jeg som ikke er fan av å løpe på sti, skulle nå begi meg ut på en langtur med mye blåsti.


Bjørn Einar, Isabel og Kim klare til start
 

Jeg var som vanlig nervøs fra jeg stod opp til startskuddet gikk. Jeg kjenner ikke så mye på nerver før samme dag, men da setter de virkelig inn for fult.

Startskuddet gikk kl.09.00 fra Vaterlandsparken på Grønland. Jeg hadde nå 15 timer på meg til å komme meg til operaen før midnatt, høres jo greit nok ut det, men ikke når du må ta en omvei på 80 km med 1800 høydemeter for å komme dit...

Jeg visste ikke hvor lang tid jeg skulle bruke, men tenkte at om jeg kom i mål på under 12 timer, så skulle jeg være fornøyd.

Det gikk i et jevnt tempo oppover langs Akerselva og ved Maridalsvannet. Etter ca 16 km kom det første stipartiet som gikk ganske bratt oppover. Neste holdepunkt ble Sognvann etter ca 25 km. Kroppen føltes rimelig grei og jeg tenkte at nå var det bare 10 km til Holmenkollen, som var min første milepæl. Jeg håpte å være på Holmenkollen innen kl.14:00, altså innen 5 timer. Det klarte jeg i det jeg kom inn til Holmenkollen ca kl.13:30. Her ble det en liten stopp med fylling av vanntank og litt bespisning, så bars det i vei igjen. Fortsatt mye oppover til Tryvannstårnet, men så gikk det endelig en del nedover og her gav jeg på.

Neste milepæl var Sørkedalen og nå var det "bare" 30 km igjen. Herifra ble det tungt, mye oppover på grusvei, så inn på sti igjen, men det gikk fortsatt rimelig greit. Jeg kom inn til Fossum etter 8:35 og hadde nå et lite håp om å komme under 11 timer da jeg nå hadde igjen 18 km.

Langs Lysakerelven var det tungt, og vanskelig terreng den siste biten. Måtte holde meg godt fast i gelenderet for å ikke falle da beina var helt "gelè". Jeg gledet meg til å komme ut av skogen og ned på flat asfalt. Fra Lysaker skulle jeg "cruise" inn mot mål de siste 10 kilometerne. Det ble ingen "cruising", men de tyngste 10 kilometerne jeg noen gang har løpt. Og de tok tid, hodet ville løpe, men beina sa stopp, så det ble mye gåing her. Ironisk nok på den enkleste strekken på hele løpet. Hele kroppen gjorde vondt nå og jeg var tungpustet selv om jeg gikk.

Tror aldri jeg har vært så sliten før, men jeg måtte likevel ta de siste obligatoriske løpestegene over målstreken. Jeg kom i mål på tiden 11:25 som var 3,5 time før midnatt og innenfor mitt eget tidsmål. I mål stod mamma, min søster og kjæreste og heiet meg over målstreken. Jeg hadde klart det og jeg hadde igjen presset kroppen til bristepunktet. Tillater meg selv å være stolt over egen prestasjon. Så ble det jo også enda 80 km inn på kontoen til innsamlingssaken min for Kreftforeningen: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315


Min søster og mamma tok meg i mot i mål
 

Det var en hard, men også en fin løype med fantastisk natur og selvfølgelig mange hyggelige mennesker som jeg traff underveis, av både løpere og funksjonærer.

Tusen takk til arrangør, medløpere, funksjonærer og alle andre som bidro til at dette ble en flott opplevelse!



 



 

Sentrumsløpet 2016

Den 23. april 2016 skulle Sentrumsløpet i Oslo gå av stabelen igjen som et sikkert vårtegn. For min del var dette årets korteste og eneste 10 km løp, siden jeg satser på maraton og ultraløp i år. Det var et skiftende vær, med både snø i lufta og sol om hverandre. Sentrumsløpet har i år sponset meg med startkontigent som en støtte til innsamlingssaken min til Kreftforeningen: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 

 

Jeg debuterte på Sentrumsløpet i fjor og klarte målet om å være nede på 50 min. I år lå jeg dårligere an, da jeg fremdeles har en skade å "skylde" på. Estimerte at jeg skulle komme meg ned på et sted mellom 50 og 55 min, helst nærmere 50 enn 55.

 

Det var over 8500 som skulle løpe 10 km denne dagen, så jeg var langt fra alene. Og mange hadde også tatt turen til byen for å heie på løperne. Ut i fra målsetningen etter fjorårets løp, så var jeg plassert i pulje 4, noe som var en for sterk tid for meg i år, men det var jo bare å kjøre på. Startskuddet gikk og vi var på vei opp mot slottet. Litt skuffende at ikke kongen stod og vinket til oss, men Erna stod litt lenger oppi gata og heiet som et plaster på såret. 

 

Det var skikkelig tungt i år og jeg fikk hold i siden før vi kom til Vigelandsparken. Jeg tenkte underveis; "herregud hvordan klarte jeg å holde en gjennomsnittsfart på 5min/km i fjor? Det klarer jeg ikke nå". Jeg så hele veien at jeg lå etter tidsskjema og jeg følte at alle andre bare løp forbi og ifra meg.

Men når vi var cirka halvveis, kom det i det minste litt nedover bakker hvor jeg fikk dratt på litt. Nå gikk det litt bedre og forbi Akershus festning, gikk det også rimelig bra. Jeg kjente jeg var sliten og så på klokken at jeg lå langt bak skjema og var heldig om jeg kom under 55 min. Men i det vi nærmet oss Karl Johan så oppdaget jeg at jeg hadde sett feil på tiden, jeg lå faktisk ikke så verst an likevel. Oppover mot Egertorget og siste bakke var tung, men nå var jeg snart i mål. Nedover de siste meterne på Karl Johan spurtet jeg på og tok ut de siste kreftene. 

Jeg kom i mål på tiden 51:34, faktisk bedre enn forventet, men irriterende at jeg ikke slo tiden fra i fjor når jeg var såpass nærme.

 

Men det kommer en ny mulighet 29. april 2017 og jeg har allerede meldt meg på J

       

                                          Jeg og Martin i mål
 

Holmestrand Maraton 2016

Lørdag 9. april 2016, 76 år etter at Norge ble invadert under andre verdenskrig, skulle Holmestrand maraton arrangeres for 5. gang. For min del skulle en løype på 5km løpes 8 ganger, pluss 2 km for å få den hele maratondistansen. Det var også mulighet for å løpe 5km, 10km eller halvmaraton. Dette var årets 2. maraton og det 4. maratonet i min "løpekarriere". Holmestrand maraton er også en del av innsamlingssaken min til Kreftforeningen: http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

 

Løpet var fulltegnet på alle distanser, hvor jeg hadde kjøpt det aller siste startnummeret til en venninne kvelden før. Hun ringte meg kl.22.00 og sa det var krise! Det stod på topptid at det kun var et startnummer igjen på helmaraton, alle andre distanser var fulltegnet. Hun hadde mistet bankkortet sitt, og fikk derfor ikke betalt over nettet. Men det fikset vi!


Marianne, Isabel, Synne og Anna klare til start.
 

Jeg hadde egentlig planer om å legge meg bak 4:30 ballongen, men det ble ingen fartsholder på denne tiden. Avtalte derfor med Jeanette, som jeg ble kjent med på Påskeharemaratonet, at vi skulle henge oss på fartsholder Ragnar som løp med 4:15 ballongen, så langt vi klarte. Jeg tenkte at det kom til å bli for hardt å holde følge med denne ballongen hele veien, i beste fall skulle jeg klare å krype meg så vidt under tiden 4:30.

Det var 2,5 uke siden Påskeharemaratonet hvor jeg brukte 4:52 på maratonlengden. Selv om jeg ikke presset meg maks her, så var det likevel temmelig tungt, så jeg visste ikke hvor mye bedre tid jeg skulle oppnå her, selv om dette var en enklere løype.

 

I Holmestrand møtte jeg på flere kjente løpevenner, like hyggelig som alltid. Det er alltid mange av de samme menneskene som deltar på løp, så man møter alltid på noen kjentfolk. Møtte Jeanette og Bjørn Einar som begge løper for Skiløperne, før start og vi stilte oss opp bak 4:15 ballongen.

Løpet startet godt og jeg følte kroppen spilte på lag med meg igjen. Vi var liksom enige om dette skulle gå bra. Må innrømme at det var en fantastisk god følelse etter måneder med sånn halvveis trening på grunn av løperkne. Jeg følte at jeg var på vei oppover og ikke nedover.

 
Kai og jeg henger fortsatt med 4:15 ballongen med fartsholder Ragnar.
 

Det var et flott arrangement, med hele 3 drikkestasjoner på 5 km runden, så det var ikke mangel på energi underveis. Selv om jeg hadde med meg mine faste 4 Maxim gels i løpebeltet. Det gikk faktisk over all forventning en god stund, men når vi kom på runde 6 og ca 30 km var unnagjort, begynte beina å bli temmelig tunge. Jeg hadde lyst til å gi slipp på 4:15 ballongen hele runden, men "beit meg fast" frem til runde 7. Når det var igjen ca 9 km, måtte jeg gi slipp på ballongen, men jeg tenkte at jeg hadde hengt på lenger enn forventet, så nå fikk det bare stå til. De 2 siste rundene ble tunge og beina føltes som bly. Det som var veldig positivt var at jeg ikke kjente smerter i kneet før på siste runde.

Jeg kom jeg over målstreken på tiden 4:22 og var i grunn strålende fornøyd. Tiden var 30 min bedre enn for 2,5 uke siden, selv om dette var en enklere løype og jeg gav mer. Det var også bare 12 min bak min beste tid fra Oslo maraton september 2015. Så alt i alt var jeg fornøyd med egen innsats, bedre tid enn forventet, kneet holdt nesten helt ut og jeg var ikke plaget med hold, slik som jeg pleier. Jeg er nå svært positiv for fortsettelsen videre i sesongen og håper det nå skal gå oppover og ikke nedover. Mitt neste løp er sentrumsløpet, 10 km, den 23. april. Så venter 80km meg på Ecotrail den 21. mai. 
    

    Bjørn Einar, Isabel og Kai fornøyde med dagens innsats!

 

 

Ida debutert på 5km og Martin på helmaraton.

 

Jeanette, Isabel og Kai.

Påskeharemaratonet 2016

Her kommer min litt forsinkede beskrivelse av årets påskeharemaraton.

Dagen var 22.mars 2016, tirsdag i påskeuken, og jeg hadde tatt meg fri fra jobb for å delta på dette arrangementet for første gang. Distansen var 42,2 km og løypen gikk fra løplabbet i ski til løplabbet i Sandvika. Jeg var som vanlig spent og nervøs som jeg er før alle konkurranser, men her skulle fokuset være å ha en fin og sosial tur, ikke å jage etter best mulig tid, noe som passet meg perfekt. Dette var mitt første løp etter 50 km på Bislett 1 måned tidligere. Kneet (løperkne) var langt i fra bra, men jeg visste jeg skulle komme meg igjennom en maraton distanse.

Det var jo påskeharemaraton jeg skulle løpe, så hva passet vel bedre enn å dra på seg noen hareører og sminke seg som en hare? Dette gjorde i hvert fall jeg, selv om det kanskje ikke er det mest praktiske å løpe med den slags hodepryd i 42 km og ha på seg sminke når man svetter. Men herregud, man må jo bare ha det gøy og ikke ta seg selv så altså høytidelig. Jeg måtte selvfølgelig også løpe med den rosa t-skjorten for innsamlingssaken min til Kreftforeningen for å promotere saken min - http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 Jeg har til nå samlet inn over 15.000 kr.

Det sosiale startet allerede på perrongen på Nationalteateret. Der møtte jeg Marianne som jeg har blitt kjent med via Bislett 50 km. På toget møtte vi flere løpere og det var god stemning. På løplabbet i Ski hadde det møtt opp ca 100 personer som også skulle komme seg til Sandvika til fots. Her møtte jeg flere kjente og mange nye løpeglade mennesker.

Marianne, "Påskeharen" og Synne klare til start.

 

Startskuddet gikk kl.10.15 og vi var i gang. Det gikk rimelig greit frem til første matstasjon på Hauketo, men kjente at jeg hadde nok startet litt for hardt.

 

Løp sammen med Jeanette inn mot matstasjonen på Hauketo.

Jeg hadde grudd meg mest til nedoverstigningen fra Nordstrand og ned Ekeberg. Er visst litt omvendt for tiden, gruer meg til nedoverbakker i stedet for oppoverbakker. Dette skyldes at det er hardt for knærne å løpe nedover og med løperkne, så gjør det ekstra vondt. Det gikk rimelig sakte fra Sæterkrysset og ned til byen, det verste nå var i grunn hold i siden. Men jeg var i godt selskap, så det gikk i grunn bra likevel. Fikk til og med knipset litt bilder fra Ekeberg med utsikt over byen.


Fin utsikt ned mot Bjørvika.
 

Forbi Bjørvika og gjennom byen så tenkte jeg at nå var jeg godt over halvveis, så på tross av litt smerter, så skulle dette gå bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå den siste delen, da løypen ikke var merket. Heldigvis var det noen som hadde tatt med seg kart, så vi fant frem. Vi klokket riktignok inn med 1,5 km for mye, men det gjorde i grunn ingenting. 

             

               I mål på Løplabbet i Sandvika

For å oppsummere turen med ett ord så må det bli; sosialt! Uten det jaget og for mye fokus på tid, så har man tid til å snakke sammen underveis og bli kjent med nye mennesker. Og jeg må igjen få rose løpemiljøet for alle de fantastiske menneskene jeg blir kjent med der. Må også få rose arrangørene av Påskeharemaratonet for et flott arrangement! I tillegg så går påmeldingsavgiften til et godt formål, nemlig Kirkens bymisjon. Anbefaler dette løpet på det sterkeste. Sosialt, mer uformelt enn de store løpene og gøy. De arrangører også Ribbemaratonet som går av stabelen i romjulen. Da løpes det motsatt vei, Sandvika til Ski.

Det står om løpet på Kondis.no: http://www.kondis.no/loplabbets-paaskeharemaraton-fra-ski-til-sandvika.5858730-127676.html og på Romerriket Ultraklubb sin hjemmeside: http://www.romerikeultra.no/blog/post/81231/13-ru'ere-fullforte-l%c3%b6plabbets-paskeharemaraton?ispage=true Jacob Jacobsen har laget en egen film fra løpet: https://www.youtube.com/watch?v=7tP01WKBkBU&feature=youtu.be 

På lørdag står et nytt maraton for tur, denne gang i Holmestrand. Kanskje vi ses der?  

Mitt første ultraløp - 50km på Bislett Stadion 20. feb. 2016

Nerver i høyspenn

Jeg har nok aldri vært så nervøs før et løp som jeg var på lørdag. For første gang i min "løpskarriere" kjente jeg på en usikkerhet på om jeg skulle klare å gjennomføre. Jeg hadde ikke løpt langtur siden november på grunn av mitt løperkne, det lengste jeg hadde løpt var derimot 12 km. Noe som ikke dannet et godt nok grunnlag for å løpe 50km. Man skal jo ha en gradvis progresjon etter en skade, fra 12 til 50 km går ikke akkurat under denne kategorien.

Jeg må si jeg kjente på en redsel, redsel for smerter, for å trigge løperkneet, men mest av alt en redsel for å måtte bryte løpet, å mislykkes. Jeg har aldri brutt en konkurranse før og det er heller ikke noe alternativ for meg, da må det i så fall skje noe helt spesielt. Men hvor langt var jeg villig til å gå, var jeg villig til å sette resten av sesongen på spill for å klare akkurat dette løpet? Det var mange tanker og følelser som virret rundt i hodet på en gang. I tillegg kom de vanlige bekymringene vedrørende mat og drikke og den nervøse magen var på plass, som alltid før alle konkurranser.

 

Årets første løp for Kreftforeningen

Dette var sesongens første løp for innsamlingssaken min til Kreftforeningen, så jeg skulle for første gang løpe for så mye mer enn bare for min egen del. http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 

Min selvkomponerte t-skjorte i forhold til innsamlingssaken skulle nå innvies.

 

Når jeg meldte meg på i oktober, så hadde jeg en plan om å komme under 5 timer, men jeg visste at dette målet nå var urealistisk. Nå handlet det om å gjennomføre med minst mulig skader.

Nå stod jeg altså på startstreken på Bislett Stadion for å løpe 92 runder, rundt og rundt, ikke mye variasjon i vente akkurat. Min taktikk var å løpe de første 10 km under 1 time, for 10km visste jeg at jeg skulle klare. Da hadde jeg 6 timer på meg til å komme meg gjennom de neste 40 km. Normalt sett ville jeg ha spart på kreftene i starten, men akkurat nå skulle jeg gjøre motsatt og håpe på at jeg kom igjennom.

 

I gang

De første 10 km, 19 rundene, gikk rimelig greit og jeg kom fint under 1 time. De neste 10 km gikk saktere og farten senket seg gradvis, men jeg hang fortsatt greit med. Neste mål var 46 runder og halvveis. Jeg klarte dette også og lå ikke så verst an med tiden, men det kjentes godt på kroppen at jeg begynte å bli sliten. Jeg var stiv i beina og måtte delvis gå opp den lille stigningen. Jeg drakk ofte, så jeg hadde en "unnskyldning" for å få gå litt. Jeg tenkte at hvis jeg bare kommer meg til 30 km nå, så skal jeg klare de siste 20 km, om jeg så må krype over målstreken.

 

Viljestyrke av stål

Jeg kom meg til 30 km og hørte over høytaleren at flere og flere fikk maraton passeringer (42km), det var langt igjen dit for meg. Jeg kjente nå på smerter på utsiden av venstre kne, der jeg har slitt med løperkne. Kroppen kjentes tung og stiv, jeg var så sliten at jeg var kvalm og lurte på om jeg måtte stoppe opp for å spy i en søppeldunk, men det var likevel kneet som plaget meg mest. Hele kroppen ropte "stopp!", mens hodet hvisket "fortsett, dette klarer du".  Jeg har alltid hatt en viljestyrke av stål og når jeg har bestemt meg, så skal det ekstremt mye til for at jeg ikke fullfører. Dette er noe jeg har tatt med meg inn i konkurranser. Samme hvor sliten jeg blir, så får jeg aldri tanken om å bryte, jeg skal bare fullføre, det finnes ikke andre alternativ.

Det begynte å bli mindre og mindre mennesker som løp, da flere og flere kom i mål, mens en god del også valgte å bryte.

Jeg passerte etter hvert maratondistansen, 42km, har aldri brukt så lang tid på et maraton før. Målet om 50km var nå innenfor rekkevidde, bare 8 små, men tunge km igjen. 1 time senere passerte jeg målstreken på tiden 5:49. Jeg klarte det! Jeg var nå lettet og sliten, kan ikke huske å ha vært så sliten før. Jeg hadde temmelig vondt i kneet, men smertene lettet litt da adrenalinet over å ha fullført slo inn.


Jeg klarte det!

 

Hyggelige mennesker

Jeg vil berømme alle de hyggelige menneskene som befinner seg inne i løpemiljøet som jeg nå har blitt en del av. Jeg blir stadig kjent med nye mennesker som er åpne, hyggelige og heier hverandre frem. Jeg må si jeg føler meg privilegert som får lov til å være en del av dette.

 

Bestått "eksamen"

Jeg føler nå jeg har bestått årets første "eksamen" som skulle legge listen for resten av sesongen. Grunnen til at dette løpet var så viktig skyldes skaden min og derav min redsel for å mislykkes. Jeg er spent på fortsettelsen og håper jeg slipper å slite med skader videre i sesongen. 

Hvordan forebygge belastningsskader?

I mitt forrige blogginnlegg fortalte jeg om min første belastningsskade, løperkne. Jeg vil i dette innlegget gi noen tips til hva man kan gjøre for å forebygge belastningsskader, spesielt løperkne, ut i fra min erfaring de siste månedene. Mange av tipsene sier seg selv, men jeg tror likevel det er greit med en påminnelse.

1. Varm godt opp

Dette gjør muskler og sener smidigere og man forbereder kroppen til aktiviteten som den har i vente. Kroppen kan utføre større bevegelsesutslag slik at teknikken blir bedre og man reduserer risiko for skader.

2. Varier mest mulig

Variasjon er viktig for å forebygge skader. Ha flere gode løpesko som du kan bytte på. Varier distanser, tempo, tid og underlag. Det er også lurt å variere på flere typer aktiviteter.

3. Gradvis øking i treningsmengde

Det er viktig med riktig og gradvis opptrapping av trening for å få en god progresjon. For mye, for fort kan ofte føre til skader.

4. Løpeteknikk

Man kan få skader av å ha en dårlig eller uhensiktsmessig løpeteknikk. For mange kan det derfor være forebyggende å få hjelp til å bedre løpeteknikken sin.

5. Styrketrening

Legg inn faste styrketreninger hver uke. Det er selvfølgelig viktig med fokus på kjernemuskulatur. Det ligger mange øvelser ute på nettet. Slyngeøvelser skal være spesielt bra. Det er viktig å opprettholde styrketreningen jevnt så man slipper å bli så stiv i musklene når man starter på igjen.

6. Uttøying

De lærde strides om effekten av uttøying, men for meg så hjelper dette mot muskelstivhet. Det er spesielt viktig å bruke foamroller som løsner opp stivheten og øker blodsirkulasjonen.

7. Teip og knestøtte

Jeg opplever at det hjelper å teipe opp kneet med elastisk sportsteip og bruke knestøtte.

8. Lytt til kroppen din

Kroppen sier ifra og det er viktig å lytte til dens signaler. Press deg når kroppen er med på det og hvil deg når du er sliten.

                 

Når skaden først har oppstått:

Oppsøk profesjonell hjelp! Ulike skader og personer trenger ulike behandlinger. Jeg oppsøkte fysioterapeut, men for andre kan for eksempel en naprapat være mer riktig. Det viktigste er å komme til en som vet hva han snakker om og som har erfaring med den type skader og muligens en som er aktiv selv. Dette var i hvert fall viktig for meg når jeg skulle velge fysioterapeut.

Dette er kun noen tips fra min side, kanskje kan det være nyttig for noen av dere for å unngå belastningsskader som løperkne.

Mitt løperkne og meg

Jeg har følt meg uovervinnelig, immun mot skader, selv om jeg innerst inne har tenkt at det er mulig det skjer meg også. Men i november var det faktum, jeg hadde pådratt meg min første idrettsskade, nemlig løperkne (runner`s knee), som gir smerter på utsiden av kneeleddet og skyldes overbelastning.



Det er jo ikke akkurat uvanlig å pådra seg belastningsskader når man løper over tid, da løping er en stor belastning for kroppen. Det oppstod ikke akutt, jeg hadde kjent det komme snikende en stund, men valgte å overse det og fortsatte som før. Jeg kan ikke si akkurat hva det kom av, men jeg tror det skyldes en kombinasjon med mye trening forrige sesong, litt for lite løping før maratonet på grunn av tidspress, litt ustrukturert trening etter at sesongen var over og lite forebyggende øvelser, men dette blir bare spekulasjoner.

Jeg opplevde i hvert fall større og større smerter på utsiden av kneet, spesielt når jeg løp, så jeg oppsøkte fysioterapeut i starten av desember for å få profesjonell hjelp. Jeg hadde selv en sterk mistanke om at det var løperkne og etter ultralyd hos fysioterapeut ble diagnosen bekreftet. Det viste seg imidlertid at jeg skulle bli verre før jeg ble bedre. Smertene var ikke lenger bare i kneet, men oppover hele låret og de var nå verre enn tidligere. Jeg gikk nå ukentlig hos fysioterapeut, fikk først en trykkbølgebehandling så massasje, teiping av knee, forbyggende øvelser og "løpeforbud".

Det ble over 1 måneds treningspause. Ganske blandede følelser rundt det selvfølgelig. Litt godt med en pause, men mest bekymringer for dalende fysisk form og tanker om 50 km løp som ventet på Bislett 20. februar. Kjente på sinne mot meg selv over at jeg ikke har jobbet mer forebyggende. Men for å se noe positivt, så har jeg lært en god del om løperkne og forebygging av det de siste månedene. Det er også bra at det kom da og forhåpentligvis ikke senere i sesongen.

I januar kom jeg i gang med langrenn og jeg begynte å løpe litt igjen. Jeg jobber meg sakte oppover med løpingen og er nå stort sett smertefri, men ikke helt frisk enda. Kjenner at formen ikke er der den burde være, men jeg må prøve å holde litt igjen, for å ikke overbelaste, men tiden er ikke på min side akkurat nå. I går løp jeg 11 km på Bislett, har ikke løpt så langt på 2 måneder.

Den 20.februar står jeg på startstreken på Bislett stadion hvor jeg skal løpe 50km. Mitt lengste løp så langt. Dette er ett av løpene som inngår i min innsamling til Kreftforeningen, http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315 , så jeg løper ikke lenger bare for meg selv. Jeg må innrømme at jeg er veldig spent og ganske redd. Redd for tilbakefall. Redd for å måtte bryte løpet, noe som egenlig ikke er et alternativ for meg. Hvor langt skal jeg dra "strikken" om jeg kjenner smerte? Hvor langt er jeg villig til å gå? Jeg har i det minste erkjent at det på dette løpet ikke lenger handler om å få en god tid, men å gjennomføre, helst skadefri.

Men jeg lover å gi alt!













Skisesongen er i full gang

I starten av januar la det seg omsider nok snø i Oslo til at det ble kjørt opp skiløyper. "Endelig!" tenkte jeg, men jeg var ikke den eneste, for det var mange andre av Oslos befolkning som også hadde ventet på dette, og som nå skulle ut i marka og gå på ski. Voksne, barn, hunder, pulker, det er mye forskjellig som skal være med. Når jeg ser en familie med et barn i pulk, et barn på ski som er sliten og kanskje grinette, foreldre med hver sin sekk og far som drar pulken og på toppen av det hele så har de også en hund som må passes på. Da må jeg innrømme at jeg tar meg selv i å tenke "jeg er glad det ikke er meg". Men jeg syns selvfølgelig det er flott med foreldre som er aktive sammen med barna, og jeg hadde sikkert gjort det samme selv om jeg hadde hatt barn. På tross av mange mennesker, så synes jeg likevel det går veldig fint ute i marka, at det tas hensyn der ute.

Jeg kan ikke skryte på meg at skiteknikken er bedre i år enn i fjor og jeg er minst like redd i nedoverbakker. Men ski er et veldig godt treningsalternativ nå på vinteren. Selv om det kan være litt pes med smøring av ski og at det er kaldt, så overgår opplevelsen dette når man først kommer i gang. Jeg prøver å ha litt mer fokus på teknikk i år og føler kanskje at jeg sakte, men sikkert blir litt bedre der hvor jeg prøver å gli mer fremover i stedet for å gå. Men jeg har ikke meldt meg på noen skirenn i år, da jeg har bestemt meg for å ha fokus på løping og sykling i årets sesong.

Det har vært noen flotte skiturer jeg har hatt så langt i år, hvor jeg har gått både i Nordmarka, Sjonken (Nannestad) og Eidsvoll. Det er noe helt magisk med å gå i skogen med hodelykt og stjerneklar himmel med en måne som også titter frem. Du er omgitt av snødekte trær og en stillhet hvor man kan føle seg i ett med naturen og virkelig finne roen. Dette må rett og slett bare oppleves.

 

Ønsker med dette alle en riktig god skisesong fremover!



Klar for 2016 sesongen - Innsamling til Kreftforeningen

Året 2016 er i gang og målene for sesongen er klare. Jeg har allerede planlagt det en stund og jeg har bestemt meg for å bruke 2016 sesongen til å samle inn penger til Kreftforeningen. For å få til dette skal jeg løpe 250 km og sykle 500 km i konkurranser på norsk jord i løpet av 2016 sesongen. Jeg har opprettet en egen innsamlingssak inne på Kreftforeningen sine sider (se link under), hvor man enkelt kan gi et bidrag om man vil. Pengene som samles inn skal gå til forskning på kreft. 

http://innsamling.kreftforeningen.no/kfarbeid/5-3315

 

Hvorfor Kreftforeningen?

Kreft har blitt en folkesykdom hvor mange rammes, enten man selv er den som blir syk eller om man er pårørende. Jeg har personlig ikke hatt noe nært forhold til denne sykdommen før en av mine nærmeste fikk påvist hjernesvulst for 2 år siden. Jeg ønsker nå å bidra til forskning, slik at flere kan bli friske fra denne sykdommen og bidra til forebygging slik at færre får den.

Løp - 250 km i konkurranser

Jeg debuterer i Ultraløp i 2016 og starter sesongen med 50 km på Bislett den 20. februar. Neste løp blir Holmestrand maraton (42km) 9. april og Sentrumsløpet (10km) den 23. april. Så kommer årets lengste løp, nemlig eco trail Oslo, 80 km, den 21. mai. Jeg avslutter løpesesongen med Oslo trippel, 73 km, på Oslo maraton den 17. september.

Sykkelritt - 500 km i konkurranser

Jeg har bestilt meg landeveissykkel som jeg skal få i april 2016, noe jeg gleder meg veldig til. Jeg har planlagt deltagelse på 4 sykkelritt så langt. Tyrifjorden rundt, (143 km), 5. juni. Halve styrkeprøven, Kvam - Oslo (275 km) 18.juni. Så må jeg jo gjenta suksessen fra i fjor med å delta på Svea finans sitt ritt i Sørkedalen (20 km) og Kongerittet (67 km) i Nannestad i august.

 

Jeg har i år valgt å ha fokus på løping og sykling, så det blir ingen skirenn eller triathlon i år. Noen ganger må man velge bort noe og prioritere noe annet, men heldigvis så kommer det flere muligheter senere.

Det er flere ritt og løp jeg også har lyst til å delta på enn de jeg har nevnt over, men jeg har valgt å legge opp planen med disse konkurransene først, så får jeg ta flere underveis ettersom form og kapasitet. Kjenner jeg meg selv rett, så blir det helt sikkert flere konkurranser enn de som er nevnt.

 

Ønsker med dette alle lykke til med sine mål for 2016!

8 ting du sannsynligvis ikke tenker over om du ikke deltar i kondisjonskonkurranser

Vi som deltar i kondisjonskonkurranser har en del tanker og kanskje bekymringer som andre aldri har tenkt over som en problemstilling engang. Jeg har her skissert opp 8 ting jeg tenker på før konkurranser og regner med at jeg ikke er den eneste.

  1. Har jeg trent nok?

Jeg tror det er vanlig å tenke at man burde ha trent mer og vært enda mer forberedt i dagene før konkurranser. Men jeg mener det er viktig er å ha fokus på det man faktisk har trent og tenke at man skal gi alt man klarer når det gjelder.



  1. Har jeg spist og drukket for lite eller for mye?

Det er viktig å fylle opp glykogenlagrene i forkant av konkurranser. Men hva med selve konkurransedagen? Det å drikke mye i forkant av en konkurranse er viktig, men det er individuelt hvor mye veske man trenger og hvor mye man svetter.

Jeg opplever dette med matinntak som spesielt vanskelig i forbindelse med løp. Man skal ikke spise for mye, da risikerer man å få hold og spiser man for lite risikerer man å gå tom for energi. Hvor lenge før konkurransen skal man spise og hvor mye er et spørsmål som går mye igjen. Det finnes selvfølgelig noen veiledende svar på dette, men hva som er fasitten er veldig individuelt, man må bare prøve seg frem og se hvordan sin egen kropp responderer. 

  

  1. Hvor hardt skal jeg starte?

En tommelfingerregel er selvfølgelig å starte rolig og øke etter hvert. Vi har vel alle opplevd å starte for aggressivt og fort og har fått en knekk hvor beina har stivnet totalt. Dette er skikkelig vondt, både fysisk, men også psykisk i det farten synker og minuttene fyker forbi.

Men det er lett å bli revet med fra start av andre deltagerne, at man har et mål man skal oppnå osv. Det er derfor en fordel å ha prøvd ut distansen på trening, slik at man vet hvor hardt man kan starte for å klare å øke tempoet underveis med en negativ splitt.



  1. Hva om jeg må på do under konkurransen?

Det høres kanskje ut som en unødvendig bekymring, men den er faktisk reel, spesielt for oss kvinner. Så kommer det jo selvfølgelig an på hvilken type behov som melder seg også.

Det er som nevnt over viktig å drikke nok før en konkurranse, men da risikerer man også å bli nødt til å tisse. I et kort løp så er det ikke store problemet, man klarer jo å holde seg en viss tid. Men når det begynner å bli maraton lengde og mer, så er det litt verre. Men må man, så må man? Må man det andre, så er det er ikke så lett å få gjort dette diskret for menn heller om man ikke har en do i nærheten da.  

  1. Hvordan unngå å bli truffet av andre sine kroppsvesker under konkurranser?

Det er mange deltagere som har et behov for å kvitte seg, spesielt med spytt og snør, under konkurranser og det er ikke alltid det tas hensyn til andre deltagere som kommer bak. Jeg har faktisk ikke blitt truffet, men det har vært nærme noen ganger. Har ikke så mange gode råd å komme med her, annet enn at alle må ta hensyn til hverandre og følge med på hva som skjer ute i løypen.



  1. Hva om jeg får kramper?

Spesielt under lengre løp eller om man ikke er godt nok trent så øker risikoen for å få kramper. Det er vel kroppens måte å si fra på. Hvordan forebygge kramper og hva man bør gjøre om man får det, kan være nyttig å forberede seg på før konkurranser.  



  1. Hva om det skjer et uhell og jeg skader meg?

Uhell og skader kan skje og spesielt under konkurranser. Det er mange mennesker og risikoen øker selvfølgelig mer enn på en treningsøkt for seg selv. Man kan bli stresset og ivrig og det er lett å gjøre en feil som kan føre til et uhell, en skade eller man slår opp igjen en gammel skade. Det er skikkelig kjipt om uhellet først er ute og man selv eller utstyret blir så skadet at man ikke kan fortsette. Her er det også viktig å tenke forebygging og hvilke man sjanser er villig til å ta.



  1. Kommer jeg til å klare jeg målet mitt?

Vi har alle forskjellige målsettinger, forutsetninger og forventninger til oss selv. Men om målet er å gjennomføre eller å klare det under en viss tid, så skaper dette en spenning, men kanskje også en frykt for og ikke lykkes. Hvordan vil jeg takle og ikke oppnå ønsket resultat? Dette er et spørsmål man kanskje bør stille seg selv og tenke igjennom på forhånd.

 

"Dørstokkmila" - Hvordan gjennomføre denne distansen?

Vi har alle hørt om den og vi har alle et forhold til denne mila. Vi har alle prøvd å gjennomføre den, noen ganger har vi lykkes, mens andre ganger har vi stoppet halvveis eller før vi i det hele tatt har startet. Jeg snakker selvfølgelig om dørstokkmila. Dette trenger ikke nødvendigvis å handle om trening, men det er dette fokuset jeg vil ha videre.



Vi har alle opplevd hvor vanskelig det er å komme seg over dørstokken og dra på trening. Man kjenner ofte på en ambivalens, en indre kamp hvor man dras i to retninger, skal versus skal ikke og vil versus vil ikke. Jeg liker å bruke en billedlig metafor på denne ambivalensen, hvor man ser for seg en engel og en djevel som sitter på hver sin skulder og snakker i hver sin retning over hvilket valg man skal ta. På den ene siden ønsker man å ha en sunn og fin kropp og vet man bør komme seg på trening for å oppnå dette. Men man har egentlig mer lyst til å være hjemme, ligge på sofaen, se på tv, lese en bok osv. Engelen sitter på den ene skulderen og sier at du bør trene for å få en bedre kropp, komme i bedre form, du kommer til å ha det mye bedre etterpå og du slipper dårlig samvittighet. På den andre siden sitter djevelen og kommer med unnskyldninger for hvorfor du ikke skal trene; du har litt vondt i beinet, du trenger en frikveld, du kan jo trene i morgen. Det å utsette, jeg tar det i morgen, kan lett bli et utfall.

Det er mange som kjenner på denne ambivalensen rundt det å komme seg over dørstokken når vi nå har gått inn i mørketiden. Det er kaldere ute og det blir tidligere mørkt på ettermiddagen. Man finner flere "unnskyldninger" overfor seg selv som faller i favør til å ikke trene. Er det da sånn at denne dørstokkmila er lengre på vinteren enn på sommeren? Jeg tror og opplever at det er sånn.

Vi har alle perioder hvor vi føler oss motiverte og perioder hvor vi er umotiverte, livet er dynamisk, ikke statisk. Det er viktig å gi seg selv belønning og pauser når man trenger det. Men det er viktig at disse pausene ikke blir så lange at man "faller av lasset". Det er jo grunner for at treningsstudioet er stappfullt i januar og august og når man kommer til mars og oktober, så er det ikke så fullt lenger. Selv når det å trene har blitt en livsstil, kan man i perioder kjenne seg umotivert. Jeg har også perioder hvor motivasjonen ikke er helt på topp.

La oss gå tilbake til overskriften, hvordan gjennomføre denne distansen? Jeg mener hovednøkkelen er å sette seg et mål. Et helt konkret og realistisk mål og en dato for når dette skal være oppnådd. Det er også viktig med delmål og evalueringer underveis. Når et mål er oppnådd, setter man seg noen nye. Kanskje bør man henge opp et ark med målet/målene på kjøleskapet hvor det er synlig hver dag. Så neste gang man ligger på sofaen og har lite lyst til å komme seg inn i treningstøyet og gå over dørstokken, så tenker man på målet sitt som kan gi en motivasjon for å komme seg på trening. Etter hvert, så kjenner man mindre og mindre på denne ambivalensen, man bare utfører og kommer seg ut, uten å måtte reflektere så mye mer over det. Men det kommer selvfølgelig perioder hvor man føler seg umotivert, men dette vil bli sjeldnere. Det er i hvert fall min erfaring.

Jeg har selv vært der, hvor jeg har kjempet mange indre kamper og har kjent på ambivalensen helt inn til beinet. Dette skjer fortsatt. Men det er sjelden man angrer på en treningsøkt, hvert fall ikke når man er ferdig. Så mitt tips er: Sett deg mål og delmål. Ta en dag av gangen, en økt av gangen, kjenn på det, finn noe du liker å gjøre, noe lystbetont. Jeg kan love at det blir faktisk lettere og bedre etter hvert som man kjenner man blir i bedre form og man nærmer seg målet økt for økt og skritt for skritt. Husk å være tålmodig, endringer skjer ikke over natten, det tar lang tid.

Jeg ønsker med dette alle lykke til i distansen "Dørstokkmila"!



 

 

 

2015 - Konkurranseåret, del 2: Avslutning

Jeg har til nå beskrevet hvordan 2015 sesongen har vært, både med forberedelser og gjennomføringen av de forskjellige konkurransene. Så her kommer et avslutningsinnlegg om årets sesong.

Jeg startet året håpefull og full av forventninger, men kjente også på en spenning. En spenning på om jeg var i stand til å klare alle de målene jeg hadde satt meg. Jeg hadde selvfølgelig troen på at jeg skulle klare det, hvis ikke hadde jeg jo ikke meldt meg på alle de konkurransene, men det er jo alltid en liten usikkerhet der likevel når man aldri har utsatt kroppen sin for så harde fysiske utfordringer før. Ville jeg stå ved årets slutt og være fornøyd med egen innsats eller ville jeg være misfornøyd og skuffet?

Jeg er rammet av "flink pike" syndromet og gjør ikke ting halvveis, så når jeg har bestemt meg for noe, så skal det ekstremt mye til for at jeg ikke gjennomfører. Det at jeg har en viljestyrke av stål, målbevissthet og stahet så sterkt i meg er noe jeg føler jeg har stor nytte av i det jeg holder på med idrettsmessig.

Jeg må si det har vært en fantastisk, men hard og lang sesong hvor i alt 17 påmeldte konkurransene ble gjennomført. Sesongen har bydd på mange nye utfordringer og det har vært mitt tøffeste år fysisk sett. Jeg har investert mye tid, energi og penger i trening og konkurranser dette året. Jeg har gitt blod og svette, men ingen tårer. Det har vært både oppturer og nedturer. Jeg har vært både motivert og umotivert, men har aldri tenkt tanken på å gi meg. Jeg har kjent på uttallige følelser som mestring, stolthet, glede, lykke og måloppnåelse, men også tretthet, ømhet og selvfølgelig skuffelser når jeg ikke har innfridd tidsmessig.

Det som har vært mest utfordrende har nok vært helheten, at det har vært så mye forskjellig, flere grener å sette seg inn i og trene mot. Jeg har lært masse, både om meg selv, min egen kropp og om idretter. Jeg har også møtt nye hyggelige mennesker gjennom idretten, men også fått mindre tid til andre venner som ikke trener.

En overhengende bekymring under hele sesongen har vært været. Jeg må si jeg har følt meg svært heldig over å ha hatt værgudene på min side i alle konkurranser bortsett fra en.

Jeg har også holdt meg skadefri, heldigvis. Dette betyr vel at jeg har gjort noe riktig.

 

Hva har jeg oppnådd i 2015?

Jo, jeg føler jeg har oppnådd en god del og har utfordret meg selv mye. Jeg har hatt flere debuter og gjort ting jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har gjennomført mitt første skirenn og gått min lengste distanse på ski i historien. Jeg har gjennomført mitt første sykkelritt og syklet min lengste distanse og på grus i tillegg. Jeg har også gjennomført mitt første triathlon hvor jeg måtte lære meg å sykle på landeveissykkel og børste støvet av gamle svømmeferdigheter.

 

Kort oppsummering av 2015 sesongen:

* Den største utfordringen?

- Det er vanskelig å plukke ut en konkret, da det er helheten har vært utfordrende, men for å plukke ut noe, så må det bli Birken rennet og Furusjøen rundt rittet og selvfølgelig å gjennomføre 2 tripler og et triathlon.

* Det beste minnet?

- Det var definitivt å løpe over målstreken på Oslo triathlon på en tilfredsstillende tid. Det er en lykkefølelse som man sjelden opplever.

* Den største prestasjonen?

 - Vanskelig å si, men å gjennomføre Oslo triathlon på tiden: 1:43 med min bakgrunn og klare 2 av 3 merker på Birken trippelen.

* Den beste plasseringen?

 - 3. plass på Svea challenge, sykkelritt.

* Det hyggeligste øyeblikket?

- Umulig å plukke ut et øyeblikk her, da det har vært så mange, men vil dra frem de små lokale konkurransene som mest hyggelige.

* Det mest skuffende øyeblikket?

- Å ikke klare mitt tidsmål på Oslo maraton er definitivt den største skuffelsen og det verste øyeblikket i 2015 sesongen.

 

Når alt kommer til alt, vil jeg si meg svært fornøyd med 2015 sesongen og vil i grunn gi meg selv en klapp på skulderen og være litt stolt over det jeg har fått til. Det er 2 tidsmål som jeg ikke har oppnådd, på 10 km og helmaraton, men jeg har til gjengjeld fått bedre tid enn forventet på sykkelritt og triathlon.

Til slutt stiller jeg meg selv spørsmålet: Har det vært verdt det? Alle timene med hardt arbeid, alle kreftene, forsakelser til fordel for trening, alle pengene? Svaret er helt klart "JA". I det man passerer målstreken, så er det definitivt verdt alt strevet og det er i disse stundene man kjenner at man lever.


Startnummer, medaljer og premier fra de forskjellige konkurransene i 2015.

2 ekstra sykkelritt i 2015 sesongen

Jeg skulle delta på 2 sykkelritt i år som en del av de 2 triplene jeg skulle gjennomføre. Men jeg har visst en tendens til å bli med på mer enn jeg har tenkt.

Det er en deilig følelse å kjenne at man er i såpass god form at man bare kan melde seg på en konkurranse samme uken, fordi man vil og kan. Slik var det med disse 2 rittene.

 

Kongerittet - 67 km - 15. august

Jeg følte meg nå trygg og komfortabel med å sykle på grusvei og kjente at sykkelformen var på plass. Det var litt over 2 uker igjen til Birken når jeg fant ut at jeg ville bli med på Kongerittet. Dette er også et seedingritt til Birken, så det passet jo bra.

Rittet har start og mål i Nannestad og er 67 km langt på grusvei. Jeg la meg i siste pulje og tenkte at jeg realistisk sett ville komme i mål på rundt 3 timer. Når startskuddet gikk var det bare å sykle på. Det var litt trangt i starten med mange mennesker i samme pulje, men det løste seg opp etter hvert. Det var et variert terreng med både oppover og nedover bakker. Jeg må si jeg likte denne løypen godt og syntes rittet gikk ganske så bra hele veien.

Men jeg var temmelig sliten når det var igjen 5 km, men presset meg frem mot mål. Passerte målstreken på tiden 2:54 og det var jeg fornøyd med.


 3 fornøyde damer.

 

Svea Challenge - 20km - 20. august

Etter å ha blitt litt vant til å sykle på landeveissykkel opp i mot triathlonet, hadde jeg fått sansen for denne sykkel grenen. Svea Challenge er et kort og raskt ritt på 20 km som går innover Sørkedalen i Oslo. Jeg ble gjort oppmerksom på dette rittet dagen før og slang meg bare med sammen med en kompis. Her kunne man velge hva slags sykkel man ville konkurrere med. Jeg valgte her landeveissykkel, da jeg fortsatt hadde den jeg hadde lånt i forbindelse med triathlonet.

Jeg fikk faktisk startnr 2, har aldri hatt et så lavt startnr før. Jeg tråkket på det jeg kunne og kom i mål på tiden 31:44. Noe jeg var ganske fornøyd med siden jeg ikke har syklet så mye på landeveissykkel før. 


Klare til å gi alt!

 

Når alle hadde kommet i mål var det grilling og sosialt samvær, det var veldig så hyggelig. Så var det premieutlevering. Til min store overraskelse så kom jeg på 3. plass i kvinneklassen landeveissykkel, så da ble det jo faktisk en pallplass. Det var jeg selvfølgelig strålende fornøyd med. Premien var et gavekort som selvfølgelig skal benyttes til å kjøpe meg min egen landeveissykkel.



Pallplass, nr. 3.

Løpesesongen høsten 2015

Etter å ha konsentrert meg om sykling siden Nordmarka halvmaraton i juni og frem til Birken rittet i august, så måtte jeg nå stille meg inn på løping igjen. Høstens første løp var "Furusjøen rundt" løpet som er omtalt tidligere.

 

Oslo Maraton - 42 km - 19. september

Oslo maraton gav meg en fantastisk god opplevelse i fjor og planen var å gjenta suksessen i år, men med en bedre tid. I fjor løp jeg på tiden 4:14 og nå skulle jeg under 4 timer. Dette var i grunn hovedmålet for året. Men jeg følte på at jeg ikke hadde fått løpt nok i sommer, da jeg hadde prioritert sykling, men nå fikk det bære eller briste.

Lørdag 19. september stod jeg klar på Rådhusplassen igjen. Jeg hadde dristet meg til å starte bak 3:45 ballongen. Jeg visste at jeg ikke kom til å klare den tiden, men ville holde følge med ballongen så lenge som mulig. Dette viste seg å være en dårlig taktikk, da jeg startet ut altfor hardt. Jeg var litt stresset ved start, da pulsklokken min ikke fant GPS, så jeg visste ikke hvor fort vi løp på starten. Når endelig GPS`en slo inn etter 5 min ut i løpet skjønte jeg at jeg lå for fort, men da var det bare å kjøre på. Jeg mistet 3:45 ballongen ved første drikkestasjon, men det gjorde for så vidt ikke så mye, så lenge jeg holdt 4 t ballongen langt bak meg, da denne hadde startet 5 min etter meg.

Løypen virket tyngre i år enn i fjor. Ved 17 km fikk jeg så kraftig hold i siden at jeg måtte gå i noen minutter. Etter dette klarte jeg ikke å komme noe særlig opp i fart uten å kjenne på hold. Jeg begynte også etter hvert å kjenne at jeg var på bristepunktet til kramper i høyre legg, så fort jeg prøvde å gi på litt.

Det ble et tungt løp, men jeg så mange som sleit mer enn meg. Det forekommer typisk etter 30 km, at folk begynner å kjenne belastningen skikkelig på kroppen. Syntes vel kanskje ikke det ble så mye verre for min del, da det generelt sett var ganske så vondt hele veien fra 17 km.

Jeg begynte etter hvert å forstå at målet om under 4 timer begynte å renne ut og i det jeg ble passert av 4 t ballongen like etter Aker brygge på runde nr 2, så skjønte jeg at løpet var kjørt. Det neste nå var å slå tiden fra i fjor, det måtte jeg jo klare.

Jeg slo tiden fra i fjor med 4 minutter i det jeg passerte målstreken på 4:10.

Jeg var skikkelig skuffet over ikke å ha klart målet om under 4 timer. Jeg mener selv jeg er god nok til det, men det gikk rett og slett ikke denne dagen, når det gjaldt som mest. Grunnen til min store skuffelse var nok at det var dette som var det største målet for året og det er jo her jeg skal ha min styrke.

 
Gjennomført Oslo maraton 2015 

 

Bjerkeløpet - 10 km - 11. oktober

Dette lokale løpet skulle arrangeres for første gang i år og siden jeg bor i samme bydel, så måtte jeg jo stille opp. Hadde ingen høye ambisjoner om tid her, skulle først og fremst delta. Jeg visste at det var en tung løype med et variert underlag med alt fra sti, skog og grus til asfalt.

Løypen var faktisk tyngre enn forventet og det viste jeg faktisk at den var 1 km lenger også. Det er den tøffeste 10 (11) km jeg har løpt og ble skikkelig sliten. Men det var et godt og vellykket arrangement og jeg møtte jo på naboer og bekjente der også.


En hard 10 (11) km gjennomført

 

Hytteplanmila - 10 km - 17. oktober

Dette var årets siste løp og her skulle det perses. Denne løypen går for å være flat og lettløpt og en perfekt perseløype.

Målet for året var å komme ned på 45 minutter på 10 km. Men jeg visste at dette ikke var mulig nå, jeg var rett og slett ikke god nok til den tiden. Jeg regnet med å lande et sted mellom 45 - 50 min.

Jeg hadde meldt meg på tidlig og fikk derfor utdelt både sokker, gule hansker og gul t-skjorte. Dette måtte selvfølgelig innvies på løpet. Jeg liker ikke gult, så om jeg skulle få brukt det, så måtte det bli nå.

Klok av skade etter Oslo maraton, så stilte jeg meg her i puljen med 50 min ballongen. Løpet gikk fint, der jeg løp i min nye signalgule t-skjorte. Syntes i grunn kroppen fungerte ganske så bra og føler jeg gav det jeg hadde.

Jeg kom i mål på tiden 48:55, ny pers på 10 km, men oppnådde ikke årets mål. Mulig det målet kan ha vært litt ambisiøst med tanke på alt det andre jeg har deltatt på i år. Men det kommer jo nye muligheter neste år.


Årets siste løp og konkurranse gjennomført

 

Løpesesongen vår & sommer 2015

Da det er løping som er min hovedaktivitet, så er det vel på sin plass å skrive litt om de løpene jeg har vært med på i år også. Starter med vårens og sommerens løp. Tar ikke med Birken løpet her, da dette er omtalt tidligere.

 

Sentrumsløpet - 10 km - 25. april

Sentrumsløpet i Oslo by ble åpningen av årets løpesesong. Jeg bestemte meg for å delta her 1 uke i forkant og kjøpte startnummeret til en annen påmeldt via facebook. På startnummeret stod det derfor Elisabeth. Syntes selv jeg var ganske så kreativ når jeg streket over El og h og gjorde t om til en l. Da ble det jo (El)/Isabel/ (th).

Dagen var 25. april og temperaturen var fin. Det var vår i luften og nesten 10.000 mennesker skulle løpe 10 km gjennom Oslos gater.

Det var første gang jeg var med på dette løpet og jeg likte løypen. Jeg kom inn på tiden 50:25, ny pers på 10 km.


 Fornøyd med pers på 10 km.

 

Fornebuløpet - 10 km - 20. mai

Dette løpet ble avholdt onsdag 20. mai, med start og mål på Telenor Arena.

Målet her var å ta ny pers på 10 km, men jeg startet altfor hardt og stivnet totalt etter 2 km. Herifra gjorde hvert steg vondt, men etter 7 km, så løsnet det litt igjen og jeg fikk tatt igjen litt på tiden. Det ble ingen pers og jeg fikk dratt meg i mål på tiden 52:41.

 
 Klar til start

 

Barcode Challenge trappeløp i Bjørvika - 303 trappetrinn - 28. mai

Det var andre gang dette ble arrangert og andre gang jeg stilte. Her er det jo bare gøy å stille opp og det er fort gjort. Løp opp 303 trappetrinn på tiden 1:48 som var noen sekunder bedre enn i fjor.



 Løpt noen trapper

 

Det norske fjellmaraton - 21 km - 30. mai

Dette arrangementet foregår på Beitosdølen siste helgen i mai. Det var første gang jeg stilte opp i dette løpet hvor man kan velge mellom helmaraton, halvmaraton eller 10 km. Jeg skulle løpe halvmaraton (21km) for andre gang i mitt liv.

Vi var en gjeng på 5 som hadde dratt opp til Beitosdølen kvelden før. Vi hadde leid hytte for helgen og det var god stemning. Denne gangen var nok ikke værgudene med oss og det var meldt snø på løpsdagen. Det var fare for at Valdressflya måtte stenges, så løypene ble derfor omgjort. Den opprinnelige løypen er veldig fin og starter med nedoverbakke, jeg hadde derfor planer om å få en god tid her. Men nå ble det heller en hardere, frem og tilbake løype, med start og mål i Beitosdølen sentrum, så jeg skjønte det kom til å bli vanskelig å få en god tid.

Da vi våknet lørdag 30.mai og så ut av vinduet måtte vi konkludere med at værmeldingen for en gangs skyld stemte. Jeg vil vel ikke akkurat si at jeg gledet meg til å løpe 21 km i snø og vind, men må man, så må man. Da var det bare å kle på seg superundertøy, lue, votter, buff og jakke.

Det ble et tungt løp som startet med en oppoverbakke, ikke så veldig bratt, men lang, så lang øyet kunne seg. Jeg ble gjennomvåt på beina i det jeg løp i snø og sludd. Etter 7-8 km med oppoverbakke, så gikk det endelig litt nedover frem til vendepunktet. Snøen hadde faktisk begynt å legge seg som et lag på veien, så jeg forstår at Valdressflya ble stengt. Etter å ha fått hvilt beina litt i nedoverbakken frem til vendepunktet, så var det bare å snu og løpe tilbake. Nå var det bare en liten stigning, så nedover resten tenkte jeg, men når jeg kom til nedstigningen, så fikk jeg hold. Nå virket ikke nedoverbakken så bratt som den hadde virket oppover og det gjorde vondt med hold i siden. Snøen og vinden pisket meg hardt i ansiktet, men jeg holdt ut frem til mål.

Jeg kom i mål på tiden 2:05, samme tid som på mitt første halvmaraton i Nordmarka i fjor.

 


Glad for å være i mål
 

Nordmarka halvmaraton - 21 km - 27. juni

Dette løpet arrangeres siste helgen i juni ved Damtjern i Nordmarka. Det var andre gang jeg skulle delta her. Jeg har ordnet meg fast sjåfør i en annen deltager som jeg ble kjent med før Nordmarka i fjor, så fikk skyss med han i år også. Jeg må si jeg liker dette løpet veldig godt og da mener jeg like mye stemningen som løypa.

Det er en fin løype, men tung. Den går på grusveier og starter med en god stigning i flere kilometer. Så er det en lang nedoverbakke på 2-3 km før en lang rett strekning hvor man skal snu. Trodde det samme i år som i fjor, at bakkene da var over, men det er de ikke. Er ganske tungt på veien tilbake også, blir en fin, men tøff runde.

Kroppen føltes grei bortsett fra at jeg fikk hold i siden ganske tidlig. Jeg kom inn på tiden 1:57, som var 8 minutter bedre enn i fjor og pers på halvmaraton, så det var jeg fornøyd med.


Gjennomført Nordmarka halvmaraton for 2.gang.

Birken trippelen = Årets Birkebeiner 2015

Jeg skulle gjennomføre 2 tripler i 2015 og Birken var en av dem. Distansene her er 54 km på ski, 21 km til fots og 92 km på sykkel og det er påbudt med sekk på ryggen som skal veie minst 3,5 kg under hele skirennet og sykkelrittet. Det var første gang jeg skulle delta på Birken og målet var å gjennomføre alle 3 grenene og få tittelen som årets Birkebeiner.

På Birken kan man ta såkalte merker i hver gren. For å ta merke må man komme i mål innenfor merketiden som regnes ut ifra tiden til de 5 beste i mål i din klasse det året. Da jeg meldte meg på trodde jeg ikke at jeg skulle klare merke i noen av grenene, kunne kanskje ha en mulighet i løpet, men ikke i rennet og rittet.

 

Birken rennet - 54 km

Lørdag 21. mars ventet min største fysiske utfordring så langt, jeg skulle gå 54 km på ski, i klassisk stil. Jeg hadde gjennomført mitt første skirenn, på 45 km for 1 måned siden. Men hadde ikke fått trent så mye på ski etter dette rennet, da ski forholdene ble dårlige i Oslo.

Jeg er som nevnt tidligere ikke født med ski på beina, så å gå 54 km på ski var en stor utfordring for meg.

Jeg hadde overnattet på Lillehammer og måtte ta buss derifra til Rena som gikk kl.05.30. Så jeg kan vel ikke si at det ble en lang og god natts søvn.

Været var dog helt fantastisk, solen skinte og det var helt skyfri himmel. Værgudene var i alle fall på min side.

Mens jeg satt og ventet på å få starte kjente jeg på nervøsiteten. Følte jeg ikke var godt nok forberedt med tanke for lite ski trening. Skulle jeg klare å gjennomføre? Hadde sekken riktig vekt? Hvordan var skiføret?

Kl.09.45 gikk startskuddet og nervøsiteten forsvant. Det var nå det gjaldt, å gjennomføre, det skulle jeg!

Turen gikk overraskende bra frem til 30 km. Jeg hadde perfekte ski med godt feste. Stemningen i løypen var god og det var mange som heiet oss frem.

Det begynte nå å tære på kreftene, beina var tunge og skuldrene verket som et resultat av å ha en sekk på ryggen. Jeg var nå over halvveis og det begynte å gå over på viljestyrken min. "Jeg skal gjennomføre" sa jeg til meg selv. "Å bryte er ikke noe alternativ". "Hold ut til Sjusjøen, da går det nedover". Jeg merket at de andre rundt meg også begynte å kjenne det på kroppen, noe som var litt betryggende.

Å komme til Sjusjøen var en lettelse, da skulle det være stort sett nedover inn mot mål. Men det var vanskelige partier hvor mange tusen hadde ploget før meg, løypen var sporette og med is under. Det gikk i knall og fall, mange tok av seg skia og gikk nedover. Jeg klarte å beholde skia på, men falt ganske mange ganger.

De siste kilometerne var veldig tunge, men jeg nærmet med gradvis mål. Kroppen ble tyngre og tyngre, skuldrene verket mer og mer, hele kroppen var vond egentlig.

Så begynte jeg å høre høytaleren fra stadion og visste at nå var det ikke langt igjen. På oppløpet hentet jeg ut de siste kreftene og staket meg frem til målstreken.

Det var fantastisk deilig å passere mål. Jeg hadde fullført mitt andre og lengste skirenn. Tiden på 6:16 var ikke mye å skryte av, men det var ikke det viktigste for meg, jeg hadde klart det.      


Fornøyd med å ha kommet i mål.
 

Birken løpet - 21 km - halvmaraton

Dette var den grenen jeg følte meg mest trygg på, da jeg har mer erfaring med løping enn med ski og sykkel. Løpet går hovedsakelig på grusveier med en del opp og ned, så målet mitt her var å komme under 2 timer. 

Dagen var 13. juni og vi hadde kjørt fra Oslo til Lillehammer tidlig på morgenen. Solen skinte mot oss denne dagen også og det skulle bli en fin dag å løpe 21 km på.

Jeg hadde bestemt meg for å starte rolig og gå i de bratteste oppoverbakkene for å spare krefter, noe jeg syntes jeg fikk til ganske bra. Jeg fikk likevel etter hvert hold, men klarte å presse på til tross for det, jeg hadde jo en tid å holde. Jeg fulgte med på klokken og funderte over om jeg kom til å klare målet på under 2 timer. Når det var igjen 10 km startet jeg med en nedtelling inni hodet mitt og regnet ut hvor lenge jeg kunne bruke på hver km for å klare målet. Jeg hadde noen runder med meg selv underveis på om jeg kunne klare det eller ikke. Når det var igjen 2 km pustet og peste jeg så høyt at andre deltagere snudde seg for å se hva som kom bak dem. Jeg presset meg til det ytterste og kjørte på de siste kreftene inn mot mål.

Jeg passerte målstreken på 1:59:30 og det var jo akkurat innenfor. Og til min store overraskelse, så hadde jeg faktisk også klart merket.


Klar til start.

 

Birken rittet - 92 km

Dagen var lørdag 29. august og jeg skulle sykle min lengste distanse i historien. Dette var nå mitt 3. sykkelritt på grusvei. Jeg hadde et håp om å komme i mål på rundt 4 - 5 timer, men var usikker på hva jeg ville klare siden jeg ikke hadde syklet så langt før. Hadde gjennomført Kongerittet på 67 km, 2 uker før på tiden 2:54, men nå skulle jeg sykle 25 km lengre. Jeg hadde begynt å fantasere om at jeg kanskje kunne ha en mulighet til å klare merke her også. Så målet var å komme innenfor 4:30 for da ville jeg sannsynligvis klare merketiden, men denne endrer seg jo fra år til år. 

Det er heldigvis ikke noe særlig terreng på Birken, forutenom et lite parti på 2-3 km, taktikken min var å gå på dette partiet og sykle resten. Jeg er som tidligere nevnt veldig redd for og falle og slå meg, så var spent på hvordan det skulle gå på slutten med så mye nedoverbakker, spesielt balletbakken som er kjent for å være bratt.

Jeg skulle starte kl.10.20 og hadde overnattet hos noen venner på Elverum, så da var det ikke så langt å kjøre opp til Rena.

Det var fint vær med sol denne dagen også, noe jeg var strålende fornøyd med. Har sett "skrekkbilder" fra tidligere år med deltagere som har syklet i regnvær og har vært fulle av gjørme når de har kommet i mål. Dette skulle jeg heldigvis slippe unna. 

Startskuddet gikk og jeg la i vei på min 92 km lange etappe. Etter 10 min fikk jeg en dårlig følelse, en følelse av at dette ikke var min dag. Jeg tenkte at jeg ikke kom til å klare målet, at det kom til å bli et tungt ritt. Det ble altså en psykisk kamp der i en periode, men så løsnet det og kroppen fungerte bra. Da jeg kom opp til Kvarstad, ved 48 km, så jeg på skjermen at jeg lå bare 2 minutter bak merketiden og kjente på følelsen av at jeg faktisk hadde en mulighet til å klare det, bare jeg gav på litt ekstra. 

Da det var igjen ca 15 km begynte jeg å kjenne det godt i beina og kjente jeg hadde litt antydninger til kramper i høyre legg, men nå nærmet jeg meg mål og det gikk mye nedover nå.

Jeg kom stadig nærmere mål og jeg lurte på når denne ballettbakken skulle dukke opp og om jeg skulle tørre å sykle ned den. Når det var igjen ca 3 km var det opp en bratt bakke og jeg følte at ballettbakken lå på andre siden, noe den gjorde. Jeg la meg helt til høyre og syklet veldig sakte nedover og håpte på at det skulle gå bra. Det gjorde det og nå var det bare å suse inn mot mål. Jeg passerte målstreken med stil og like hel. Jeg hadde kommet i mål på 4:29:50 noe jeg var strålende fornøyd med. Jeg så opp på tavlen over tider og så at merketiden i min klasse var 4:31. Så da hadde jeg faktisk klart merke her også.


I mål etter rittet.
 

Årets Birkebeiner

Jeg hadde nådd målet om å bli årets Birkebeiner og det føltes herlig. Det er i disse stundene man får lønn for all jobben man legger ned i trening og forberedelser. Jeg var stolt og fornøyd over å ha gjennomført mitt lengste skirenn og sykkelritt i historien. Jeg hadde igjen "overgått meg selv" og sprengt noen nye grenser.

Det at jeg i tillegg hadde klart 2 av 3 merker var jo en veldig god og overraskende bonus.


Stolt over å ha fått fat som bevis på Årets Birkebeiner, i tillegg til diplom og pins.

Min Triathlondebut på Sognsvann 08.08.2015

 

Så var dagen her, jeg skulle debutere på triathlon, sprintdistansen, på Sognsvann. Jeg hadde 3 mål for øye: 1. Gjennomføre, 2. Ikke komme sist, 3. Komme i mål på under 2 timer. Noen dager i forkant hadde jeg begynt å leke med tanken om å komme i mål på under 1:45, men visste ikke om dette var mulig. Jeg hadde jo aldri prøvd denne kombinasjonen før, svømming, sykling og løping og visste ikke hvordan kroppen min kom til å reagere på det.

Jeg hadde gått til innkjøp av en billig våtdrakt på xxl til 300 spenn og lånt meg en landeveissykkel med altfor store sykkelsko, som jeg hadde trent på i 2 uker. Hadde aldri syklet landeveissykkel før det.

Triathlon var noe jeg skulle gjøre en gang, for å ha gjort det, så jeg ville ikke legge for mye penger i utstyr. 

Jeg dro opp til Sognvann i grei tid og fikk innlosjert sykkel og resten av utstyret i skiftesonen, sammen med de andre håpefulle deltagerne. Det var ganske mange andre der, så tanken slo meg om jeg ville klare å finne tilbake til mitt skiftested.

Jeg fikk på meg våtdrakten og trasket ned til vannet, nervene var i høyspenn. Herregud, hva var det jeg gjorde her? 


Klar til start, er veldig nervøs, selv om det kanskje ikke ser sånn ut.

 

Så gikk startskuddet og da var det bare å legge på svøm. Jeg hadde ikke akkuratt trent så mye på svømming og det var her jeg følte meg mest utrygg. Jeg hadde fått hjelp av en kompis i juni til svømmetrening. Planen var da å svømme vanlig bryst, men dette gikk altfor sakte. Crawl på bryst er umulig på grunn av en skade i venstre arm. Så vi ble enige om at jeg skulle svømme crawl på rygg. Selv om det kan være vanskelig å navigere, så ville dette likevel gå raskere enn vanlig bryst. Og jeg er faktisk ganske god på å svømme i rett linje i basseng, men det er selvfølgelig forskjell på å svømme inne i et basseng og utendørs. Anyway, så var det nå 2 måneder siden jeg hadde svømt. Hadde bare så vidt testet min billige våtdrakt i Sognsvann for 2 uker siden.

Men nå var det ingen vei utenom, å svømme 750 m, det måtte jeg. Jeg syns det gikk forholdsvis greit med svømmingen, men følte at det gikk litt vel sakte, men tenkte at jeg måtte jo ha krefter igjen til sykling og løping også. Jeg hadde kalkulert med at jeg kunne bruke 30 minutter på svømmingen, for å holde meg under 2 timer totalt. Navigeringen gikk ganske greit, forutenom at jeg nesten strandet når jeg kom for nærme kanten på slutten, men kom meg fint inn der jeg skulle i land. Når jeg så på klokken, så hadde jeg "bare" brukt 25 minutter i vannet, noe jeg var strålende fornøyd med. Så jeg bare smilte fra øret til øret i det jeg jogget opp til skiftesonen.


På vei opp av vannet.

 

I skiftesonen kom jeg rett på riktig sykkel. Da var det bare å vrenge av seg våtdrakten, på med sokker, sykkelsko, startnummer og hjelm og sykle i vei.

Syklingen gikk veldig bra. Jeg syklet forbi mange, men ingen syklet forbi meg, kanskje fordi det ikke var så mange bak meg etter svømmingen...?

Etter 23 km på sykkel var det igjen inn til skiftesonen, kom rett på riktig plass igjen. Fikk parkert sykkelen, vrengt av seg sykkelsko og sykkelshorts og på med løpesko.

Løpingen gikk også rimelig bra, løp forbi en del her også, men ingen løp forbi meg.

Når det var igjen ca 1 km av i alt 5 km løping, så satte jeg inn støtet. Jeg så på klokken og så at jeg faktisk hadde en mulighet til å nå det umulige målet på 1:45. Jeg pustet og peste som en hvalross inn mot mål. Men klarte å presse på i den siste kilometeren som virket så uendelig lang. Jeg spurtet inn mot mål og var ganske så kjørt i det jeg passerte målstreken.

Det var en helt ubeskrivelig følelse å ha gjennomført mitt første triathlon og på tiden 1:43. Jeg var rett og slett lykkelig og følte meg rusa på livet. Jeg trodde ikke jeg skulle få denne følelsen igjen, den jeg hadde fått i fjor høst når jeg gjennomførte mitt første helmaraton. Hvem hadde trodd at jeg, noen gang skulle gjennomføre et triathlon?


Jeg klarte det!

 

Det hadde gått over all forventning. Og jeg kom langt ifra sist, kom på plass nr 256 av i alt 395 startende, så var fornøyd med den debuten.

Det verste eller det beste, var at jeg hadde hatt det gøy mens jeg gjorde det. Jeg skulle bare ta Triathlon en gang, for å ha gjort det, men det blir nok flere runder er jeg redd og kanskje jeg til og med velger den olympiske distansen som er dobbelt så lang neste gang.

Mitt trippel eventyr i Rondane 2015

Et av målene for 2015 var å gjennomføre "Furusjøen rundt" trippelen som innebærer å gjennomføre skirenn på 45 km, sykkelritt på 70 km og løp på 17,8 km i løpet av et kalenderår.

 

Skirennet - 45 km

Dagen var 14. februar og solen skinte. Det var helt magisk på Kvamsfjellet med Rondane som smilte imot meg og alt lå til rette for en flott ski opplevelse. Jeg hadde startet med å gå på ski for 1 måneds tid siden og det var da 15 år siden sist, med unntak av ett par turer i påsken for 2 år siden. Nå stod jeg altså her med ski på beina og skulle gå mitt første skirenn i voksen alder. Jeg hadde investert i nye ski, gliding, skismøring og smørejern, ikke at dette gjorde meg noe bedre på ski, men utstyret var i hvert fall i orden. Jeg mangler teknikk og går bokstavlig talt på skia, jeg glir ikke. Og som om det ikke er nok, så er jeg temmelig redd for å falle i nedoverbakker. Så det går i grunn ikke så fort hverken bortover eller nedover. Oppover er nok det jeg liker best. Jeg hadde derfor ikke store ambisjoner om noe tidsmål, men jeg skulle komme halvveis innenfor sperretiden på 2,5 time og jeg skulle selvfølgelig gjennomføre med stil.

Jeg var nervøs, som jeg alltid er før start. Hvordan skulle dette gå? Mitt første skirenn sto for tur og den lengste distansen jeg noen gang har gått på ski ventet foran meg.

Startskuddet gikk og jeg la jeg i vei. Jeg syntes det gikk rimelig bra i løypa og passerte 25 km innenfor tidsfristen. Men da jeg passerte neste matstasjon ved 33 km begynte det å tære på kreftene. Solen som hadde skint så fint hele dagen skulle snart gå ned og det begynte å bli kaldt. Men ved siste matstasjon etter 40 km fikk jeg nye krefter, nå var det bare 5 km igjen og jeg kunne lukte mål. Jeg ble nå oppmerksom på noen snøskutere som passerte meg med deltagere som hadde brutt rennet. Dette gav med enda mer krefter til å gi på litt ekstra inn mot mål, for å bli plukket opp og bryte rennet, det var ikke noe alternativ for meg.

Da jeg kom inn på oppløpet var det bare mine foreldre og en kompis som stod og heiet meg frem de siste meterne. Resten av tilskuere og deltagere hadde dratt hjem da premieutleveringen var ferdig for lengst? Jeg kom inn på tiden 4:42 og jeg var faktisk ikke helt sist. Men at det var 2 dansker bak meg på 50+ er vel ikke så mye å skryte av?

Men jeg var fornøyd, jeg hadde gått min lengste distanse på ski og gjennomført første konkurranse til trippelen. 

   
     Klar for å gå 45 km på ski.

 

Sykkel rittet - 70 km

Lørdag 25. juli skulle jeg til pers, jeg skulle gjennomføre mitt første sykkelritt i historien. Jeg var rimelig fersk i denne sporten da jeg hadde begynt å sykle på grus først i juni i år. Terreng, det hadde jeg ikke øvd noe særlig på da min redsel for å falle og slå meg gjør at jeg heller går av sykkelen når det dukker opp terreng partier i stedet for å kjøre på.

Jeg hadde hørt at det var en del terrengpartier på denne løypen før jeg meldte meg på, men hadde ikke studert løypen før onsdagen før rittet. Jeg fikk en skikkelig klump i magen når jeg så at det var hele 20 km med terreng og kun 50 km på grus. Det er kanskje ikke den mest egnede løypen å debutere på, men der har du meg.

Jeg var nok en gang heldig med været. Det var oppholdsvær og solen begynte også å dukke frem etter hvert. Så gikk startskuddet og jeg var i gang. Det var ikke mange kilometerne før jeg måtte gå av sykkelen og trille over et steinparti. Etter dette gikk det rimelig greit helt frem til ca 30 km, da begynte det første terrengpartiet og de jeg hadde syklet forbi på grusveien tok meg lett igjen nå. Jeg løsnet skoa fra pedalene og gjorde et lite forsøk på å sykle litt, men måtte gi tapt da jeg hadde min første velt i lyngen. Herifra ble det stort sett gåing i terrengpartiene og sykling på gruspartiene i mellom. Jeg ble kjent med en annen deltager, som var i samme form som meg og faktisk nesten like redd som meg i terrengpartiene, så vi holdt følge resten av turen. 

Etter å ha syklet 50 km og stort sett gått i 20 km kom jeg omsider i mål på tiden 4:50. Jeg var i grunn fornøyd med å ha kommet meg helskinnet igjennom og at jeg hadde fått meg ei ny venninne underveis var jo en god bonus. 


Fornøyd med å ha gjennomført mitt første sykkelritt.

 

Løpet - 17,8 km

Lørdag 5. september var dagen hvor "Furusjøen rundt" trippelen skulle dras i havn. Det hadde regnet ganske mye den siste uken, men når det gjaldt så smilte værgudene og gav meg til og med litt sol.

Det var 4 kvinner som var påmeldt trippelen i år og jeg var såpass langt bak nummer 3 så jeg visste jeg skulle komme på 4. plass, om ikke noe uforutsett skulle skje. Løpet skulle gå fint, grudde meg ikke til det, siden jeg har gjennomført dette før og fordi løping er mer min "greie" fremfor ski og sykling. Mens vi stod på startstreken var det en fotograf som tok mange bilder av meg og min kompis, trodde jeg i hvertfall. Lite visste jeg, om at det var Lars Berger som stod bak oss, som han egentlig skulle ta bilde av, vi var bare linselus i forgrunnen, eller var det omvendt?


Klare for start. Legg merke til Lars Berger i midten bak oss.  

Jeg gikk nok litt for hardt ut i starten og merket fort en stivhet i beina. Syntes løypa var tyngre i år enn i fjor og det var den nok også da det var såpass vått i terrenget. Etter 4 km var jeg gjennomvåt på beina etter å ha løpt over en myr. Men jeg presset på gjennom løypen, til tross for stivhet og litt hold og passerte målstreken på 1:40, 6 minutter bedre enn i fjor. Så jeg var sånn passe fornøyd.

 

Trippel tittelen i havn

Det føltes herlig og ha dratt trippel tittelen i havn, selv om jeg ikke skulle på pallen, eller skulle jeg det? Da de ropte opp navnet mitt til 3. plass på trippelen ble jeg veldig overrasket og glad. Jeg tenkte at det måtte ha skjedd noe med en av de andre deltagere, siden jeg kom på 3. plass. Jeg hoppet i hvert fall opp på pallen av glede, hadde aldri trodd jeg skulle komme på pallen i trippelen. Jeg så nok mer glad ut enn de to andre på pallen, men de var vel også mer forberedt på en pallplass.

Og som om ikke det var nok, så hadde jeg til min store overraskelse også vunnet en uttrekkspremie, jeg som aldri blir trukket ut til noe. Så jeg konkluderte med at dette hadde vært en meget vellykket dag.


Jeg er strålende fornøyd med pallplass, så lenge det varte.

Det ble dog en kortvarig glede over 3. plassen da jeg fikk en e-post dagen etter om at arrangøren hadde gjort en feil. Jeg kom egentlig på 4. plass, men jeg hadde kommet i mål før 3. plassen på løpet, så da hadde de vært litt raske med å kåre meg som nr. 3 på trippelen.

Men det gjorde i grunn ikke så mye for min del, jeg syntes mer synd på henne som egentlig kom på 3.plass og som ikke fikk anerkjennelse for det med en pallplass, men det var jo ikke min skyld.

 

Jeg konkluderer med at det har vært et fantastisk flott eventyr i Rondane 2015.

Spektakulære omgivelser, vellykkede arrangementer og flott vær alle tre dagene. Hva mer kan man vel be om?

Jeg vil med dette gi meg selv en klapp på skulderen og litt heder og ære over å ha gjennomført "Furusjøen rundt" trippelen 2015.


Trippelen tittelen 2015 dratt i havn.

2015 - Konkurranse året, del 1 - Forberedelse

Nytt år, nye muligheter sies det. 2015 skulle bli et år hvor jeg skulle utfordre meg selv stort fysisk. Det å ha gjennomført Oslo maraton i september 2014, hvor jeg tilbakela 42 km til fots, hadde gjort noe med meg. Jeg hadde fått en tro på at jeg faktisk kunne klare store fysiske utfordringer, bare jeg ville det nok.

 
Oslo Maraton 2014

 

2014 var året hvor jeg hadde startet med konkurranser og hadde da holdt meg til løping. I år skulle jeg utvide min horisont og prøve nye grener i tillegg til løpingen. Man kan vel si at jeg hadde blitt litt "bitt av basillen" som det heter, når det gjaldt fysiske konkurranser. Jeg hadde nå meldt meg på "Furusjøen rundt" trippelen (ski, sykkel og løp), Birken trippelen (ski, løp og sykkel) og Oslo triathlon (svømming, sykkel og løp). I tillegg skulle jeg være med på sentrumsløpet (10 km), Fjellmaraton på Beitosdølen (21 km), Nordmarka halvmaraton (21 km) og selvfølgelig helmaraton på Oslo maraton (42 km). Jeg hadde altså meldt meg på 11 forskjellige konkurranser og var også åpen for å melde meg på flere, om jeg følte for det underveis.  

Løpingen følte jeg at jeg hadde grei kontroll på, men nå måtte jeg begynne å gå på ski, sykle på grus og terreng, sykle på landeveissykkel og svømme. Jeg visste det kom til å bli tøfft og forberedte meg på det, men å gjennomføre alt, det skulle jeg få til. Mål om tid hadde jeg også, men her var jeg mer usikker på hva som var realistisk å oppnå for meg, spesielt i de grenene som jeg ikke hadde konkurrert i før.

Det sies at nordmenn er født med ski på beina, jeg er ikke en av dem. Med unntak av 2 korte turer i påsken for 2 år siden, så hadde jeg ikke gått på ski på 15 år og jeg var ikke akkurat god da heller. Nå skulle jeg gå 2 skirenn, ett på 45 km og ett på 54 km. 

Å sykle går jo fint, men når man aldri har syklet på grus og/eller terreng før, så må det læres. Og for en som er så redd for å falle og slå seg som jeg er, så tar dette tid. Det å sykle på landeveissykkel ser jo enkelt ut, men når man aldri har gjort det før, så er det utfordrende i starten med så tynne dekk og bukkestyre.

Svømmingen var jo et kapittel for seg selv, kan jo svømme, men har ikke svømt noe særlig siden jeg var barn, så måtte skikkelig børste støvet av de ferdighetene også. 

Så var det selvfølgelig også et spørsmål om tid, hvordan få tiden til å strekke til, slik at jeg skulle få trent nok på alle de forskjellige grenene. Dette med tid handler vel til syvende og sist om prioriteringer. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på med konkurranser i år og var innstilt på å bruke mye tid på det. 

Det er også snakk om en del penger, både til utstyr og klær, påmelding, transport og eventuell overnatting. Det er langt i fra gratis å holde på med dette, men det er på den andre siden en god investering i helsen og i det lange løp så er det verdt pengene etter min mening.

2015, konkurranseåret, lå foran meg med alle de store fysiske utfordringer dette innebar. Skulle jeg klare å gjennomføre og nå mine mål eller hadde jeg tatt meg vann over hodet?

Introduksjon til bloggen

 

Jeg har aldri vært god i noen form for fysisk aktivitet og har heller aldri interessert meg for det. På skolen var det vel ikke akkurat gym som var mitt favoritt fag og jeg var alltid en av de siste som ble valgt med på et lag. Husker godt skidager, hvor jeg var en av de siste som kom heseblesende frem til pausepunkter, mens de første var uthvilte og klare til å gå videre, så da ble man hengende etter igjen.

Som voksen var jeg den som satt i bilen og så ut på de som trente og tenkte: "Herregud, jeg er glad det ikke er meg", Og jeg var den som ble kåret til jobbens asfaltdronning nummer 1.

Men i januar 2013 tok jeg et valg, et valg om å endre livsstil. Jeg skulle bli sunn og begynne å trene, et mål som så mange andre også har i januar. Jeg hadde hatt flere forsøk tidligere, men hadde falt av lasset etter 2-3 måneder og falt tilbake til gamle vaner. Problemet er jo ikke å komme i gang med en endring, men å opprettholde endringen og få den til å bli varig. Så hva skulle bli annerledes nå?

Januar 2013: Vekten viste 71,5 kg og høyden 168 cm. Jeg var ikke feit, men var ikke fornøyd med hvordan kroppen min så ut. Syntes rett og rett at jeg hadde noen kilo for mye. Det var ikke sånn at jeg plutselig hadde gått opp mye i vekt, men det hadde kommet en kilo snikende nå og da. Jeg levde ikke en veldig usunn livsstil, men det var selvfølgelig rom for forbedringer.

Jeg har alltid vært veldig glad i mat og har nok spist litt for store porsjoner, spesielt til middag. Jeg ble nå mer oppmerksom på hva og hvor mye jeg spiste. Det var viktig å innta mindre porsjoner og legge inn mellommåltider i kostholdet, jeg spise lite og ofte. Jeg kuttet ned på karbohydrater, saus, halvfabrikata, brus, godteri og spiste nå "rene" råvarer.

I tillegg til endring av kosthold, så begynte jeg å trene moderat ca 3 ganger i uken, løping på tredemølle og styrketrening. 

Da juni kom hadde jeg faktisk gått ned til ca 62 kg og det hadde gått overraksende greit. Jeg tok nå en 3 måneders sommerferie fra trening frem til slutten av august, men var fortsatt bevisst på kostholdet. I august var vekten stabil på rundt 59 kg og jeg tok mer tak i treningen. 

Hovedmålet med min livsstilsendring så langt hadde vært å gå ned i vekt, dette hadde jeg nå oppnådd. Så nå trengte jeg noen nye mål, noe som skulle få meg til å opprettholde treningen. Det var da jeg bestemte meg for å melde meg på løp for 2014. 

Mitt første løp ble iform løpet i mai 2014 som er et 10 km langt løp og var en passe distanse å debutere på. Neste løp på listen var Nordmarka halvmaraton en måned senere. Dette er et 21 km langt løp som går ved Damtjern og er et ganske lokalt løp med topp stemning.

Jeg opprettholdt treningen utover sommeren for det store målet var hel maraton (42 km) på Oslo Maraton september 2014. 2 uker før maratonet så deltok på "Furusjøen rundt" løpet (17,8 km) som er et lokalt løp i Rondane. Det føltes herlig å føle seg i så god form at jeg bare kunne "slenge" meg på et løp siden jeg var i nærheten den helgen. 

Så var dagen der, jeg skulle løpe 42 km, det lengste jeg har løpt i hele mitt liv. Det var et ambisiøst mål. Ja, syns det var greit å holde på med løping, men å løpe 42 km, var vel kanskje litt i drøyeste laget. Jeg har alltid vært en veldig målbevisst person og når jeg først har bestemt meg for noe, så blir det ofte sånn. Denne egenskapen er noe som ligger i min natur og som jeg ville få bruk for denne dagen. Jeg var forberedt på at det skulle gjøre vondt, men kroppen spilte godt på lag med hodet mitt hele veien og skritt for skritt nærmet jeg meg mål.

Målet med maraton var først og fremst å gjennomføre, men inni meg hadde jeg et mål om å komme under tiden 4:15, men det hadde jeg ikke turt å si høyt. I det jeg passerte målstreken viste klokken 4:14 og det var jo akkurat innenfor. 

Det er vanskelig å beskrive den følelsen jeg hadde når jeg hadde passert målstreken. Jeg følte meg rett og slett rusa, rusa på livet, på glede, lykke over å ha klart målet. Tenk at jeg hadde klart noe som ingen, inkludert meg selv hadde trodd jeg skulle klare. Jeg følte meg uovervinnelig, at jeg kunne klare alt. 

Å gjennomføre Oslo maraton ble starten på en ny epoke i min livstilsendring. Hovedmålet mitt var å gå ned i vekt, men nå hadde fokuset gått over til trening, konkurranser og fysiske prestasjoner. 2015 skulle bli det året hvor jeg skulle utfordre meg selv stort i akkurat det. Dette kommer jeg nærmere inn på i andre blogginnlegg.

Jeg hadde gått fra å være asfaltdronning til treningsdronning. Nå var jeg den som løp ute i all slags vær, mens de andre satt i bilene og så ut på meg. Nå var det jeg som var den fysisk aktive på jakt etter nye fysiske utfordringer. 

Målet for meg er ikke å vinne over andre, men å konkurrere mot meg selv og ha det gøy. 

Formålet mitt med bloggen er å inspisere andre til å foreta de endringer de måtte ønske i livet sitt og vise at det "umulige er mulig".

Med dette i tankene har jeg 2 mottoer: "If I can, you can" og "the sky is the limit".

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
hits